«Vi går aldri på tur uten saks. Det bare øker på her hvis vi ikke gjør noe»

Så – en dag kom den subbende over brua som forbinder øya med fastlandet. Det var sju år siden.

Så – en dag kom den subbende over brua som forbinder øya med fastlandet. Det var sju år siden. Foto:

DEL

MeningerNå er de på plass igjen. Brunsneglene. Mordersneglene. Og med dem avisartiklene. Blir det mange i år? Har frosten stoppet dem? Hva med varmen? Regnet? Tørken. Hvordan skal de drepes? Vi ringer en ekspert. Den samme som i fjor? Og året før? Eller skulle vi prøvd en annen?

Som journalist sitter du kanskje ved tastaturet og drømmer om en avsløring. En skikkelig gravesak. Som kan gi deg SKUP-prisen. Eller en knakende god featuresak om en trist skjebne. Du klarer å formidle den på en lavmælt og god måte. Fordi historien er så sterk i seg selv. En artikkel som får folk til å gråte og dele den i raskt tempo på sosiale medier. Den slår alle lesertall-rekorder og du får skryt på morgenmøtet.

LES OGSÅ: – Jeg puster hundehår, spiser hundehår, det er hundehår i tastaturet mitt på jobben 

«Det er visst brunsnegle-år i år. Kan du lage en sak på det?» Sukk. Tilbake i virkeligheten.

Jeg har skrevet utallige av dem. Ganske like artikler, når jeg tenker på det. Nemaslug. Bøtte med salt. Klippe i to. Moskusender. Drapsmetodene er mange.

Da jeg for noen år siden skrev sak om brunsnegler på en øy i nordfylket, ble jeg minnet på hele dette oppstyret faktisk startet på et tidspunkt. Jeg kan huske en tid uten den ekle lille skapningen.

Jeg fikk et tips om et pensjonist-ektepar var spesielt driftige i jobben med å fjerne krapylene. Hver eneste morgen og kveld gikk disse to, mann og kone, tur rundt på hele øya, som er bebodd av et par hundre innbyggere.

LES OGSÅ: «Jeg kommer kanskje til å trenge den før eller senere»

Jeg siterer fra artikkelen: «De går ikke hånd i hånd, arm i arm, prater, ser på utsikten. Nei, de tar hver sin grøftekant, fester blikket i bakken og holder saksa klar. – Vi går i all slags vær. Regner det, er det på med regntøy. Vi har en fast runde her på øya, som tar cirka en halvtime. Vi går aldri på tur uten saks. Det bare øker på her hvis vi ikke gjør noe, sier hun».

Kona forklarte at de slåss litt om sneglene:Er det lite snegler, så må vi la den andre få noen ganger. Det er som med molter, det ligger litt konkurranseinstinkt i dette.

Jeg spurte om det ikke føltes litt bestialsk å gå rundt og klippe snegler i to, men den gang ei:

«– Nei, ærlig talt. Når de har valgt å komme hit ...» var svaret.

Hun kunne tidfeste når snegelehevetet begynte. Omregnet til 2019, var det 12 år siden hun så den aller første brunsnegelen. Da helt nord, ikke så langt unna fylkesgrensa.

Så – en dag kom den subbende over brua som forbinder øya med fastlandet. Det var sju år siden. Det var bare å brette opp ermene. Men det har ikke bare vært enkelt:

– I begynnelsen tenkte vi «dette skal vi klare». Men det er jo litt av en Sisyfos-jobb, sukker hun.

Noen sneglesaker er tross alt morsommere å formidle enn andre.

Artikkeltags