Hva er det som trigger? Kanskje dragningen vi har om å reise i tid? Gjøre det umulige mulig?

«Jeg finner forlatte hus dypt fascinerende. Og jeg er ikke alene.»

«Jeg finner forlatte hus dypt fascinerende. Og jeg er ikke alene.» Foto:

DEL

MeningerKjenner du igjen avistittelen «Her har tiden stått stille»? Den er en klassiker i nettavisene - ikke uten grunn. Leverer en journalist en sak om en bolig som ligger til salgs og har gjennomført tidstypisk interiør fra for eksempel 1960-tallet, der ikke en pensel er løftet siden da - og saken inneholder en bildeserie - vet man at dagen er reddet når det gjelder klikktall og lesere.

På Instagram og Facebook følger jeg sider som heter #abandonedhouses, #forlattehus og lignende. Det er en egen, definert estetikk og disse husene utgjør yndede fotoobjekter.

Jeg finner forlatte hus dypt fascinerende. Og jeg er ikke alene. Les denne inngangen til en artikkel i svenske Aftonbladet: «Julaften 1910 gikk Mårten Persson og hans kone Kristina Jonsdotter ut gjennom ytterdøren og låste etter seg. Klær, møbler, våpen, verktøy, bilder, papirer - alt de eide lot de stå igjen. I over 100 år har døren vært låst. Vi fikk nøkkelen».

LES OGSÅ: Mer enn en gang har vi bivånet en stolt hund forsvinne ut terrassedøra med den svinedyre Manchester United-trøya til elleveåringen i munnen 

Hva er det som trigger? Kanskje dragningen vi har om å reise i tid? Gjøre det umulige mulig? Vi kan lese om hvordan det var for 100 år siden, og forestille oss det, men vi kan ikke egentlig vite det, forstå det, oppleve det. Hvordan snakket folk, hvordan beveget de seg ... Kanskje gjør innpakningen at vi kommer nærmere.

Det er en kjensgjerning at det går fort nedover med fraflyttede hus. Når liv og leven forsvinner, når det ikke beveger seg på innsiden, ikke blir brukt, da går forfallet fort. Malinga flasser av, takstein forsvinner, det blir lekkasjer. 

I Nord-Norge, der jeg er med jevne mellomrom, står hele bygder forlatt. Der de husene som ikke brukes som fritidsboliger, står der som monumenter over en annen tid med fiskebruk og livskraftige samfunn. Man kan bare tenke seg hvordan det har vært.

LES OGSÅ: I 2018 er det de små skjermene og de individuelle skjermene vi frykter. Dem vi fortaper oss i, og kjefter på barna for å tilbringe altfor mye tid på. 

At «tiden har stått stille» betyr på et vis at vi kan gå inn i fortiden - forsere tiden, gjøre noe umulig. Kanskje er det det som fascinerer? Eller minner den oransje tapeten med de store blomstene deg om barndommen? Om Mormors leilighet? Mang en suksess, endog politiske bevegelser, bygger på nostalgi. 

Hvordan nærme deg noen du kjente - for eksempel besteforeldrene dine - som du var så nær, men likevel så fjern. De har levd et helt liv uten deg. Hvordan komme nærmere, hvordan overkomme gapet?

Den franske litteraturteoretikeren og filosofen Roland Barthes skriver i boka «Det lyse rommet. Tanker om fotografiet»:  «En dag for lenge siden kom jeg over et fotografi av Napoleons yngste bror, Jérôme (1852). Jeg sa til meg selv, med en forundring jeg siden aldri helt har maktet å riste av meg: ’Jeg ser øynene som har sett keiseren’.»

Det går ikke an å reise i tid. Tiden står aldri stille. Men tenk om ...

Artikkeltags