Glade jul, endelig er den over

«Det haster å komme i gang med jul når høstmørket senker seg, og det haster enda mer å få jula ut».

«Det haster å komme i gang med jul når høstmørket senker seg, og det haster enda mer å få jula ut». Foto:

Av
DEL

MeningerHver eneste jul hører og leser jeg om alle som fra loft og kjeller henter den gamle julepynten, den de har brukt i alle år, og som delvis er arvet fra oldemor eller som barna lagde da de var små. Tradisjoner er så viktige akkurat nå. Det høres romantisk ut, men må være jug.

Sannheten er at vi kjøper stadig mer julepynt, hovedsakelig produsert i Folkerepublikken Kina, hvor det for øvrig er svært langt mellom engler som daler ned i skjul og der kompetansen om nissen er mangelfull.

I 2018 brukte vi ikke mindre enn 300 millioner på glitter og stas. Midt i jappetiden, 30 år tidligere, var tallet 50 millioner. Det fremgår av Statistisk sentralbyrås offisielle julestatistikk, så da må det jo være sant. Skjønt helt sikker er jeg ikke. SSB-statistikken forteller nemlig også at det før jul også fantes 1.127.508 snille barn her til lands. Den er det litt verre å svelge.

Nåvel. Jeg tviler på at de fleste nordmenn har kapasitet i kjeller og på loft til å lagre så enorme mengder med julepynt som det må være snakk om. Dermed er det svært sannsynlig at det meste har havnet i søpla – dessverre.

Fort går det også. Mandag i forrige uke var det 13. dag jul, og jeg har bestemt inntrykk av at de fleste for lengst hadde ryddet bort lyslenker og pynt, og brettet sammen grana og satt den i kjelleren. Det er der den moderne juletreskogen står. Det haster å komme i gang med jul når høstmørket senker seg, og det haster enda mer å få jula ut. Helst skal det visst skje før nyttårsaften. Innimellom lurer jeg på om folk gleder seg mest til jul eller til å få den ut.

Jeg skjønner ikke at de rekker det så fort heller. Selv sliter jeg med å lage de nye rettene alle julekokkene har gitt oss råd om å lage av julematen – etter at den er ferdig som vanlig julemat. For jeg vil jo også unngå å kaste alt jeg har kjøpt for mye av.

Først går det en runde med oppvarmet ribbe fra i går, så er det klart for noen runder kald ribbe, før det som er igjen skal dukke opp på bordet som Peking-gris - en variant av den berømte anda. Lutefisken blir til lekker brandade, en fransk spesialitet basert på fisk, fløte, poteter og hvitløk. Pinnekjøttet tåler også en omgang til i ovnen, før det i tredje runde blir lapskaus sammen med restgrønnsakene.

Jeg klarer aldri å bli ferdig med dette før 13. dag jul. Sånt tar tid!

Skal vi unngå å bidra til å kaste enda mer spiselig mat enn de omkring 300.000 tonnene det er snakk om hvert år, så kreves det adskillige runder på kjøkkenet.

For min del er det meste endelig unnagjort, og nå skal treet ut, men jeg sitter igjen med litt ribbefett. Det kan jeg vel bruke til å steke litt annet snadder i utover vinteren. Og blir jeg lei, i kan jeg kanskje smøre sykkelkjedet med resten?

Artikkeltags