Hey, Mr. Handyman ...

– En halv time etter at lastebilen fra Slependen hadde parkert, var hele husets første etasje fylt av en usannsynlig mengde flate pakker, millioner av skruer, propper og små dingser jeg ikke aner hva heter.

– En halv time etter at lastebilen fra Slependen hadde parkert, var hele husets første etasje fylt av en usannsynlig mengde flate pakker, millioner av skruer, propper og små dingser jeg ikke aner hva heter. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Jeg hadde sovet altfor godt, spist altfor sunt og var faretruende opplagt. Da ringte jeg Ikea og bestilte nytt kjøkken – i løse deler.

DEL

Nordmenn er verdensberømte for dragningen mot selvplaging. Vi følger etter snøen mot fjellheimen når vår og fuglesang er i anmarsj, vi bruker opp store deler av livet på formålsløs jernløfting på helsestudioer, går på tur uten mål og mening og vi gjør ustoppelig ting vi ikke kan.

Jeg er ikke noe unntak, dessverre. En halv time etter at lastebilen fra Slependen hadde parkert, var hele husets første etasje fylt av en usannsynlig mengde flate pakker, millioner av skruer, propper og små dingser jeg ikke aner hva heter, men som har en viktig funksjon i transformasjonsprosessen fra flate pakker til lekre kjøkkenskap.

I tillegg hadde de to karene båret inn nytt kjøleskap, fryseboks, mikroovn, oppvaskkum, mange meter kjøkkenbenk, innmat til skuffer og skap, stekeovn og induksjonstopp. Jeg ante ikke at en kjøkkeninnredning kunne ta så mye plass. Det så ikke sånn ut på bildet! Jeg hadde kjøpt verdens største puslespill, jeg burde kontaktet psykolog, ikke Ikea.

LES OGSÅ (+): Nå har Folksom kjøpt denne staselige Teie-gården 

Umulig å finne pianoet

Uka før hadde familien et litt slitt kjøkken, som jeg i overmot hadde revet ut på noen dager. Vi hadde også en hyggelig spisestue og det var mulig å kose seg i godstolen med en god bok eller se på TV. De som lystet kunne spille piano. Men nå var det umulig å finne det.

Om noen ønsket å sette seg, måtte de bruke en flat pakke eller to. Og den som hadde dragning mot sofaen, fikk heller bli i senga i andre etasje. Det var naturligvis uaktuelt for mr. Handyman. Han skulle ikke sove skikkelig på flere uker.

LES OGSÅ (+): Vestfoldinger kaster blikket mot Vrådal 

Svimmel av tallrekker

Det følger mange tegninger og hærskarer av tallkoder med en slik forsendelse. Tekniske tegninger er jeg ingen kløpper på å lese, og tallrekker av alle slag gjør meg stort sett svimmel og uvel. Heldigvis har ikke ektefellen det på samme måte. Jeg hadde to uker ferie (!), og løsningen ble dermed at hun satte sammen flere minipuslespill – en oppgave å løse hver dag.

Det bød i sannhet på utfordringer. Den nye kjøkkeninnredningen passet nemlig ikke like godt til huset som den gamle. Den hadde jo sakte, men sikkert blitt småskakk sammen med den 100 år gamle bygningen. Den nye innredningen var rett.

Etter at den siste skaprekken var foret ut 15 centimeter for å passe med den første, ble det bedre – og etter hvert som skapene kom opp på veggen, ble huset gradvis beboelig. Snart dukket både lenestoler og piano fram.

De fleste som har vært uten kjøkken en periode kjenner savnet. To dager med mat fra stormkjøkkenet vi hadde hentet på hytta var ikke stas. Det ble litt bedre da vi fikk klemt en hybelkomfyr inn bak pianoet.

Klart for festmiddag

Mange svette dager og timer senere – og etter mye hjelp fra hendige naboer og slektninger, sto kjøkkenet der med nyoljede benker, skap, hyller, komfyr, stekeovn, kjøleskap og alt som hører til. Jobben var gjort og det manglet ikke en eneste skrue eller propp. En elektriker var innom for å legge om noen ledninger, og noe rørarbeid tok rørleggeren seg av.

Så var det klart for en festmiddag, og da den var over var oppvasken blitt formidabel. Men den skulle jo oppvaskmaskinen ta seg av – trodde jeg.

Alt av hvitevarer var nytt, unntatt oppvaskmaskinen. Nå ville den bare så vidt starte, men tok ikke til seg vann. Dermed ble det noen timer med oppvask på gamle måten. To dager etter var ny maskin anskaffet og installert. Jeg valgte riktig program og trykket på knappen. Nedtur.

Humøret var egnet til å gå i krigen med. Maskinen røk ut og butikken fikk en formidabel dose kjeft for å ha levert en møkkamaskin – før jeg oppdaget at en liten plastforsegling på et rør ikke var fjernet. Ikke rart den nye maskinen holdt på å dø av tørst. Den gamle var nok også helt i orden da jeg urettferdig dømte den til resirkulering.

Og mannen i butikken? Han fikk en unnskyldning som i styrke og overbevisning ville fått det meste som ble framført fra Stortingets talerstol før påske til å blekne.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken