Gå til sidens hovedinnhold

Fiks ferdig

Artikkelen er over 4 år gammel

Jeg bare elsker oppussingsprogrammer på TV. Alt fra programmer om bittesmå hus som ser ut som om de er laget for bittesmå mennesker uten å være det, til prosjektbaserte konsepter.

INNI MIN BOLIG:

Store og små team entrer folks hjem og gjør underverk på rekordtid. Noen får hjelp fordi de er villig til å slippe inn en designer med så spesielle ideer at jeg ville tatt til tårene.

Kunstgress i taket, eller fargekombinasjoner som gir assosiasjoner til en real syretripp fra 70-tallet kan helt fint frembringe en slik reaksjon.

Men folk blir jo så glade, og da gjør det jo ingen ting at jeg er kjedelig sett opp mot alt det spenstige.

Andre får hjelp fordi de rett og slett har gått seg bort i all oppussingen. Eller for å kalle en spade for en spade: Det har gått rett på trynet.

Da rykker det inn et redningsteam som berger både hus og familie. Snekkeren starter med å ta fram en skrutrekker, fester noe som slenger, og spør retorisk: «Hvor lang tid tok det å fikse dette?»

Og den stakkars mannen kikker beskjemmet ned i gulvet, det tok tross alt mindre enn to minutter å skru dingsen fast, mens fruen stirrer anklagende på ham.

Senere i programmet får pipen en litt annen lyd, når fruen får beskjed om å ta ansvar hun også. Jeg bare elsker det.

Jeg tar meg i å lure på hvorfor vi liker å titte inn i andres hjem, og ikke minst i andres livssituasjon. Er det ren nysgjerrighet? Leter vi etter inspirasjon? Eller er det rett og slett så enkelt som at vi kjenner oss igjen?

At man ikke behøver å ha strippet ned halve huset uten å klare å bygge det opp igjen, for å ha noe i eget hus som gir dårlig samvittighet? Helt ærlig, når vi trøster oss selv med at ting kunne vært verre, så er det jo nettopp fordi noen har det verre.

Jeg har også noe jeg burde festet, ryddet eller fjernet

Siri Helene Søderberg

Da er det også så fint å se at det går bra til slutt.

Kanskje er det litt av alt. Selv får jeg litt ekstra inspirasjon, mer enn av å lese i interiørblader. Disse viser stort sett «etter»-bildene. Ikke nødvendigvis hvordan det var før, eller hva som skjedde underveis.

Det er jo det jeg synes er spennende. Prosessen frem til noe som er fint. Eller ikke fint, alt etter som hvilken ende av smaksskalaen man befinner seg på.

Jeg er i tillegg imponert over hvor mange lure løsninger man kan putte inn på et bittelite areal. Det er nesten slik at jeg får lyst til å snekre.

For meg handler det mest av alt om gjenkjennelse. Tro det eller ei, men jeg har også noe jeg burde festet, ryddet eller fjernet. Noe som tar mindre enn fem minutter å få fiks ferdig.

Slik er det nok for mange av oss som ikke bor i flunka ny bolig. Det dukker stadig opp større og mindre prosjekter.

Noe lever vi helt fint med i mange år, som den aller siste listebiten.

Den du skulle sette opp, men så skjedde det noe. Før man visste ordet av det sto det en seng foran, og rommet så helt ferdig ut.

Da er det helt fint å vite at listebiten godt kan vente til i morgen.

Slik den har gjort siden vi flyttet inn.

Kommentarer til denne saken