Gå til sidens hovedinnhold

Fotballfrue

Artikkelen er over 4 år gammel

Jo lengre man kommer ut i et samboerskap, dess større bolig trenger man.

INNI MIN BOLIG:

Ikke fordi man formerer seg og blir flere. Heller ikke fordi man blir eldre eller får mer ansiennitet på jobb med en feitere lønn å handle kvadratmetere for.

Nei, man trenger mer plass. Flere rom. Mer avstand.

For det er jo slik at når vi forelsker oss, tror vi at den andre er lik oss selv.

Som flørtende finner man et minste felles multiplum og kretser samtalen rundt dette:

– Så du liker fotball? Ja, jeg er nærmest fostret opp på fotball, jeg så alle de store mesterskapene med pappa da jeg var liten, og jeg elsket det! Og du, liker du romantiske komedier?

– Jo da, gi meg en Julia Roberts og tårene kommer, jeg må innrømme det.

Slik går samtalen, og forventningene om det store vi eskalerer – om filmkvelder i armkroken og fellesskap rundt dette og hint.

Når man flytter sammen, kan man de første månedene finne på å stå opp en time før nødvendig for å spise frokost med kjæresten, uten å påpeke at man ikke liker Jarlsberg, men Norvegia.

Man gaper over det hele og feier alle særheter under teppet.

Der blir de som kjent ikke liggende lenge. Sakte men sikkert, i takt med at kroppen tappes for feromoner, kommer særhetene og sannhetene for en dag.

Et halvt år ut i samboerskapet gidder man ikke lenger å framvise entusiasme for at Rosenborg møter Molde i seriefinale på flatskjermen hjemme i stua, dagen derpå europacupkamp mellom Liverpool og Barcelona og dagen før nok et David- og Goliat-oppgjør i engelsk liga. Sukk.

Jeg sukker for en venn. Som tidligere hadde anledning til å ta på seg øreklokker og synke inn i Netflix når samboeren valgte å okkupere skjermen med RBK, gullgraver-TV eller et rivende oppgjør i snooker.

Alt legges i potten og forventes å gå sammen som i et tannhjul, friksjonsfritt, isteden gnisser det så det skjærer i sjela

Merete Holtan

Nå har denne vennen en baby hjemme og kan verken rømme inn en TV-serie på macen eller en roman – nei, hun får fotball intravenøst mens hun ammer eller leker på gulvet.

I en toroms leilighet er det nemlig slik at alt blir felles. Det være seg preferanser om leggetid og snoozing til foretrukket type gulost, tid på badet og hva som skal surre og gå på radio eller TV, om noe.

Alt legges i potten og forventes å gå sammen som i et tannhjul, friksjonsfritt, isteden gnisser det så det skjærer i sjela.

De færreste av oss er nemlig så like som vi trodde, og så må vi bygge på.

Kommentarer til denne saken