Gå til sidens hovedinnhold

Hastverk og listverk

Artikkelen er over 4 år gammel

Min far er 76 år og pensjonist. Men hans drøye 40 års yrkesliv med hammer, sag og høvel har satt sine tydelige spor.

INNI MIN BOLIG:

«Du fikser vel sånt, du som er sønn av en snekker», sier ofte vennene mine. Vi gutta diskuterer stadig oppussingsprosjekter og slikt.

Joda, vi er en relativt praktisk anlagt kameratgjeng som jevnlig byttelåner verktøy, selv om ingen avoss er håndverkere av yrke.

Tyngdeloven var dessuten til stede da jeg ble født. Men det kan ha vært tilløp til sidevind.

Sporene etter opphavets virke ruver i min kjære hjemby. Han har vært med å bygge det bygget, innredet festsalen i det hotellet, renovert den villaen, hatt innpass hos en rekke av byens mer borgerlige hjem, der de likte kvaliteten på det han gjorde.

Mitt inntrykk er at han var ganske flink i yrket sitt. Han er flink ennå, men det er en ting som alltid kommer mellom oss når vi skal gjøre noe praktisk sammen: Tidsfaktoren.

Kona og jeg er et dobbeltarbeidende ektepar med to aktive barn, venner og familie her og der, styreverv og trener-roller og et instendig ønske om ett og annet som minner om kvalitetstid av og til, i båten, på fjellet, på konsert eller kino.

Normalen er at kalenderen ikke går helt opp. Dette gjelder også hver gang vi skal ha noe gjort av praktisk art. På huset, for eksempel.

Mine foreldre lever i den andre enden av tidsskalaen. De har alltid tid til å legge alt annet til side når vi eller andre kommer på besøk, har behov for hjelp eller bare ringer for å prate litt.

En fantastisk egenskap, du føler deg jo så til de grader verdsatt.

Men pensjonist-tempoet og pensjonist-synet på hva som er rimelig tid til en oppgave, passer ikke alltid sammen med vår oppfatning, vi som har en time og 40 minutter avsatt til vaktmesterformål hver fjerde tirsdag, etter middag og før en av ungene skal hentes på trening.

Tyngdeloven var dessuten til stede da jeg ble født. Men det kan ha vært tilløp til sidevind

Jan Erik Hvidsten

En del av disse tidslommene utgår sogar, fordi det er foreldremøte på skolen, styremøte i idrettsforeningen eller noe annet presserende.

Ikke misforstå, jeg verdsetter all hjelp jeg får. Men noen ganger må ting rett og slett avsluttes i tide.

Det å kunne legge en oppgave bak seg har en verdi i seg selv. I hvert fall i et liv der lista over nye oppgaver som ikke er utført, er lang som en sytråd uten snelle.

Heldigvis finnes det hjelpemidler for utålmodige og travle sjeler som oss. Jeg nevner i fleng akryl. Den klassiske hobby-håndverkereren snubler ikke i veggflater eller gulv, men i detaljene som skal toppe det hele.

Mitt praktiske opphav har oppført to bygg som har en spesiell plass i familien: Barndomshjemmet til min bror og meg, der foreldrene våre bor ennå, og familiehytta i Østerdalen, som broderen og jeg har arvet.

Jeg har aldri reflektert slik over barndomshjemmet, men hytta er et stilstudium i snekring. Med høy himling og tømmerstokker i taket istedenfor vanlige takstoler, med kraftig listverk, med detaljer som min bror og jeg kan stoppe opp og beundre.

Flotte som bare det, men ekstremt tidkrevende å lage.

Bare listverket rundt vinduer og dører er verdt et kapittel. Kraftig, selvlaget listverk fra treverk opphavet har hogd og fått skåret opp på den gamle slektsgården der oppe. Det de selger på byggvarehuset er selvsagt ikke bra nok.

Listverket er så tilpasset og skåret til. Eller grovtilpasset, som opphavet sier.

Vi andre hadde smelt det på plass, smilt bredt over egne håndverkermessige evner og tatt en kaffe.

Ikke min far. Han nester det fast, slår spikrene bare nesten helt inn, altså. Deretter står listverket oppe i fire sesonger, før det tas ned, finjusteres og så settes opp permanent.

Der vi andre har hastverk også med listverket, tar pensjonisten seg tid. Min bror og jeg vet heldigvis å holde kjeft.

Hadde vi nevnt ordet akryl, måtte vi umiddelbart returnert arven.

Kommentarer til denne saken