Gå til sidens hovedinnhold

Røverkjøp

Artikkelen er over 4 år gammel

– Se hva jeg har kjøpt! Husbonden står ved kjøkkenbenken. Der har han satt en eske, båret inn med glede og forventning.

INNI MIN BOLIG:

Det er helt tydelig at han har gledet seg til å vise fram dette vidunderet til konemor. Og det stopper ikke der.

– Den var til og med på salg, satt ned med over 70 prosent! Et skikkelig røverkjøp!

Klart jeg blir nysgjerrig. Så jeg rusler ut på kjøkkenet og studerer esken nøye før jeg åpner den. Etter litt vurdering fram og tilbake går det opp for meg at han har kjøpt en kaffetrakter.

Type fancy. Jeg tror hvert fall at den er det, for det er nesten litt vanskelig å se at det er nettopp det det er. En kaffetrakter.

– Eh ... du vet at vi har kaffetrakter fra før?

Egentlig et dumt spørsmål, han er jo veldig klar over at vi har. Og jeg vet at han vet. Det er jo heller ikke slik at han har svidd av en liten formue.

Det er bare det at jeg har kommet til et punkt hvor jeg prøver å begrense antall duppeditter til kjøkkenet. Miljøverneren i meg sier at det er fordi det overhodet ikke er mulig med mer forbruk sett i et globalt perspektiv.

Plassmangel på kjøkkenbenken er nok nærmere sannheten. Pluss i boden. Og i garasjen, hvis den lille murbygningen som megleren erklærte for kondemnabel for 10 år siden kan kalles en garasje.

Husbonden tør i hvert fall ikke sette bilen der. Men konemor får lov til å oppholde seg der uten de store protestene. Egentlig litt snodig.

Av og til lurer jeg på om benken har krympet i takt med anskaffelse av kjøkkenmaskin, blender, stavmikser, steamer til melk, og andre herligheter.

Verktøyet er som kjent halve arbeidet, det er hvert fall det jeg sier til meg selv når nye ting kommer inn i huset.

I tillegg har jeg bevisst eller ubevisst fulgt trenden med flere matvarer fremme. Linser, makaroni og andre tørrvarer i Norgesglass. Løk i egen kurv.

Fint lite av dette var planlagt den gangen kjøkkenet ble satt opp, og gudene vet hva slags kronisk ammetåke jeg befant meg i da jeg kun ba om én dobbel stikkontakt der kaffetrakteren skulle bo. Jeg burde ha satt opp fire til. Minst.

Det er bare det at jeg har kommet til et punkt hvor jeg prøver å begrense antall duppeditter til kjøkkenet

Siri Helene Søderberg

Husbonden tar avantgarde-kaffetrakteren ut av esken. Mastodonten ser mer ut som en litt voksen vannkoker, og mens konemor blar i bruksanvisningen, forsøker husbonden den litt mer maskuline metoden som består i overse alt av papirer som ligger vedlagt.

Etter å ha klødd oss litt både her og der, går det opp for oss omtrent samtidig at det ikke er så rart at den ligner på en vannkoker.

Det er fordi det ER en vannkoker. Automatikken vi leter etter, finnes ikke. Man skal koke vannet, og deretter stå tålmodig og helle vannet manuelt i dryppfart over i en beholder som står på et stilrent stativ. Fint skal det være.

Vi begynner å le. Klart vi gjør. Og rydder plass på en hylle i boden til den, katalogisert under Totalt Unyttige Duppeditter.

Sammen med en eggkoker som svir eggene, og en roterende grøtsleiv som skyver kasserollen bort hvis du har induksjon.

Fine oppfinnelser alle sammen, laget for å gi en enklere hverdag for deg og meg.

Etter tre dager skjer det fatale. Den gamle trakteren sier takk for seg.

Og den som smilte bredest ved innkjøp, smiler enda bredere nå.

Det er nesten ikke til å holde ut. For kaffen er den beste jeg har smakt.

Og kjøkkenbenken har blitt enda litt mindre.

Kommentarer til denne saken