Det er grunn til å skjerpe oppmerksomheten når det dukker opp en arkitekt i Tønsbergs Blad som uttaler seg om byggeskikk og byutvikling i Norges eldste by. Arkitekt Eivind Hanch-Hansen har interessante synspunkter på de lokale forhold, men er for øvrig kritisk til de løsninger som Arkitekturopprøret bringer til torgs. På det punkt er han ikke godt nok orientert, men den diskusjonen er ikke aktuell i denne sammenheng.

I utgangspunktet er det allikevel ikke så stor avstand mellom arkitekt Hanch-Hansens syn på utbygging og byutvikling, og Arkitektopprørets kritiske blikk på det samme. I TB-intervjuet skriver intervjueren: «Nettopp det å tilpasse seg omgivelsene er Hanch-Hansens fanesak». Hvilket selvsagt betyr at nye bygninger skal formgis slik at de er tilpasset områdets eksisterende bebyggelse og naturgitte landskap. Dette er faktisk også lovpålagt og noe man ikke trenger å være arkitektutdannet for å skjønne.

Ja tilpasning høres jo greit ut, men det er langt fra enkelt. For det handler om at arkitekten må tegne/formgi en bygning som ikke bryter med omgivelsene, men er tilpasset stedets arkitektur og landskap. Det er i denne arkitektoniske formgivningen at estetikken kommer inn og som røper om nybygget i seg selv og i forhold til omgivelsene har gode nok estetiske kvaliteter. På en måte er det arkitektens ansvar. Det er jo han som tegner og utformer alle disse utrivelige kasseblokkene, men han har også en oppdragsgiver som vil ha sitt bygg formgitt etter sine behov.

Arkitekt Hanch-Hansen påpeker dette som et problem for arkitektstanden, og det er det sikkert i mange tilfeller, men det må bransjen ordne opp i selv. Det er i alle fall ikke noen god løsning å ansette en byarkitekt som skal bære det normative ansvaret alle andre arkitekter bør ta i sin egen strid med utbyggernes krav. Dessuten: om Tønsberg ansetter en arkitekt til å ta seg av det estetiske skjønnet, så har den også satt bukken til å passe havresekken.

Det problematiske i en byggesaksbehandling er ikke primært lovverket, men det estetiske skjønnet, som er utslagsgivende når et tiltak skal vurderes ut fra lovens krav om god tilpasning. På det feltet trengs det en spesifikk kompetanse i den kommunale forvaltningen, og det er her det begynner å koke når byggesaksavdelingen skal behandle et tiltak etter § 29-2 i Plan- og bygningsloven. Hvordan skal man vurdere en minimalistisk høyblokk ut fra de estetiske kravene loven krever, enten det gjelder tiltaket i seg selv eller dets tilpasning til omgivelsene?

Hvis noen tror at en byarkitekt vil kunne løse denne estetiske floken, så bør de tenke seg om. I over hundre år har arkitektene gnagd på den samme anorektiske byggeskikken uten å ha endret noe stilistisk uttrykk. Arkitektene har bare blitt mer og mer arrogante og nedlatende når noen kommer med kritiske innvendinger. Noe vi tydelig fikk bekreftet da presidenten for Norske Arkitekter Landsforbund, Gisle Løkken, for 4 uker siden i Aftenposten hevdet at Arkitekturopprøret bare representerte en «mur av vrangforestillinger og fordommer».

Det er altså ikke noe å hente hos arkitektene, som i årevis har klart å sno seg unna lovens krav om estetiske kvaliteter i nye sterile tiltak. Derfor er det på høy tid at innbyggerne får institusjonalisert sinn rett og plikt til å bistå kommunen i vurderingen av nye byggeprosjekter. Medborgerrepresentasjon på kommunalt nivå er noe departementet har satt fokus på ut fra en forståelse av at innbyggernes medbestemmelse bidrar til å utvide den demokratiske innflytelsen i befolkningen.