Tor Inge Moseid (red.): «Tønsbergs kulturhistorie 1971 – 2021».

Layout og trykk: Cicero Digital og Grafisk AS.

128 sider.

Hans Gerhard Sørensens ikoniske jubileumsplakat fra 1971, med prinsesse Kristina som hovedmotiv og middelalderbyen Tunsberg i bakgrunnen, pryder omslaget til boken, som kom i handelen like før jul. Det er selvfølgelig ikke noe tilfeldig valg. Tor Inge Moseid, som med flere tiårs fartstid fra kommunens kulturvirksomhet trolig har bedre oversikt over Tønsbergs kulturliv og kulturelle persongalleri enn noen annen, ser nemlig en tydelig sammenheng mellom markeringen av 1100-årsjubileet den gang og den veksten Tønsberg har hatt som kulturby i årene etterpå.

Byen hadde selvfølgelig ikke vært uten noe kulturliv før 1970-tallet. Her var amatørteater, kunstforening, korps og rockeband, her var arbeiderforeningen med sine mange tilbud, to kinoer osv. osv. I 1967 sto Hotel Klubben ferdig med sin bankettsal, og Tønsberg sentrum fikk igjen en ordentlig teaterscene for første gang siden arbeiderforeningens gamle bygning i Kammegaten brant 15 år tidligere. Dermed var grunnlaget lagt for statusen som showby i sommerukene, riksteaterforestillinger osv. Likevel var det viktig for den lokale scenekunsten at byen bestemte seg for å dra til skikkelig i jubileumsåret, med Kåre Holts skuespill «Kristina av Tunsberg» som et hovedinnslag.

Tønsberg Amatørteater stilte med statister, men måtte mobilisere også utenfor egne rekker for å få nok aktører til den store oppsetningen. Nye folk fikk sine første opplevelser på scenen, blant dem Frank Lie, Thesbiteaterets mangeårige drivkraft. Og friluftsscenen som ble bygget på Tallak var visstnok noe av det som inspirerte italienske Gianni Lepre til å danne denne friteatergruppen nettopp her. Med årene gikk veien videre til Sjøbodamfiet på Brygga med bl.a. Bellman, Taube og Vreswijk, og til Thaulowhullet med Shakespeare. I Sjøbodamfiet bød også Sjøbodteateret og Lattergalene på mange minneverdige øyeblikk. Sammen med Hege Hansson var Frank Lie også sentral i oppstarten av Papirhuset Teater. Senere kom også Extend Art of Dance, Kattas Figurteater og andre.

1970-tallet var også en oppvåkningstid på andre områder. Bl.a. gjaldt det bygningsvern – etter at store deler av Tønsbergs gamle sentrum var revet, ble Sjøbodkvartalet reddet og endte opp som et viktig aktivum for byen. Senere er det gjort en stor og viktig innsats for å ta vare på andre gamle miljøer også, for ikke å glemme veteranskipene «Kysten» og «Havnøy» og vikingskipsprosjektet. Boken er innom det hele, og går videre til museene, atelierfellesskapet Olsgaard, kirken som kulturaktør og etableringen av Brygga Kino. Biblioteket, Tunsberg Litterære Selskap, jazzklubbene, festivalene og musikklivet får selvsagt også sin plass.

Moseid & co. har valgt å la de mange aktørene i stor grad fortelle sin historie selv. Det er en litt risikabel tilnærming, med fare for å miste overblikket og ende opp i en litt offisiøs og kjedelig oppramsing av personnavn og aktiviteter. Heldigvis går det stort sett bra. Ikke alle bidragsyterne skriver morsomt eller spennende, men de som har løst oppgaven bra setter til gjengjeld en fin personlig farve på boken. Til sammen gir de et tydelig inntrykk av et lokalt kulturliv som er rikere enn vi ofte tenker over, men også hva det krever av innsats, uegennytte og kreativitet å få det til.

Samtidig gir ikke boken det hele og fulle bildet av kulturlivet i Tønsberg. Dette er institusjonenes og de proffe og halvproffe miljøenes historie. Noen vil kanskje reagere på at skolekorps, kulturskole, sangkor etc. ikke har fått sin plass her, men det er enhver forfatters privilegium å gjøre noen valg, og de aktørene som har fått sin plass har betydd mye utover sin egen krets og nærmiljø.

Redaksjonen skal også ha skryt for et rikt billedmateriale. Ciceros design er ryddig og pent, men kunne gjerne vært litt mer rocka. Det hadde kledd historien om Tønsbergs mange spennende ildsjeler. Slik det er nå, blir leseropplevelsen litt kjedeligere enn den hadde behøvd å være.