Gå til sidens hovedinnhold

De siste ukenes store hendelse i Moutmarka, var en liten fugl

Moutmarka. Folk stimlet, lå på bakken, krøp gjennom buskaset, og det var ikke bare journalisten som hadde velvoksent kamera. Et steinskvett bortenfor satt en liten fugl.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Før denne tildragelsen var jeg bare vagt oppmerksom på eksistensen av et dyr ved navn «ørkensteinskvett». «Steinskvett» kjenner jeg derimot svært godt, det kryr av dem i Moutmarka. I hvert fall om sommeren – det er en trekkfugl.

Så hvorfor dette oppstyret for en småfugl som ser omtrent kliss lik ut?

Hadde jeg hatt et brennende behov for å se en ørkensteinskvett, tenkte jeg, da jeg trasket videre i retning Mo og Treidene, kunne jeg jo dra på chartertur til Tunisia. Der nede er de sikkert kjedelige som gråspurv … Men selvfølgelig, poenget er ikke å se en ørkensteinskvett – poenget er å se en ørkensteinskvett i Norge!

Jeg forstår den. Det er hakket kulere å se en børstehode på Barkåker enn på Borneo. (Selv om det faktisk er temmelig spesielt å se den svært sjeldne børstehodefuglen, også på Borneo. Se under.).

Da jeg trasket enda litt videre, passerte jeg en kommunal bil med Østersdugnadens logo på bildøra, og det slo meg at det kanskje kunne være noe mer å lære av denne tildragelsen.

Østers og brunsnegle

Hver sommer gjør frivillige en stor innsats i kampen mot den fryktede stillehavsøstersen – som har havnet og etablert seg i våre farvann etter at at larvene dens kom hit med i tankskipenes ballastvann.

Det er en håpløs oppgave – mye strev til ingen nytte. De frivillige (all ære til dem) plukker tonnevis med østers – du kan se fjell av østers på dugnadens Facebookside – og det er bare å håpe at noen spiser all den deilige maten. Og at de som plukker, husker at det er levende dyr de har med å gjøre.

Men som sagt, aksjonen er til ingen nytte, utover, kanskje, den gode følelsen av å tro at man gjør noe nyttig for naturen – en følelse jeg nå står i fare for å drepe.

Det arrangørene av Østersdugnaden ikke flagger høyt, er at østersen for tiden er i sin oppblomstringsfase. Den er ny i økosystemet, har knekket kodene – og det vi ser, er den resulterende eksplosjonen i antall individer. Den sprer seg fortere enn vi klarer å plukke den. Dette er økologi.

Men - hvis det går med stillehavsøstersen, som med brunsnegla, og med 99 prosent av alle andre såkalte invaderende arter, vil den etter hvert roe seg ned. De artene som den nå forskyver, vil også knekke noen koder, slå tilbake, og økosystemet vil falle til ro. Dog antagelig med enda en art på menyen. Dette er også økologi.

Hvis vi da fremdeles insisterer på å utrydde dette dyret – og dermed reduserer landets biomangfold fordi en art «ikke hører til her» - så har vi i det minste en større sjanse for å lykkes. Selv om miljøvernhistorien har vist det svært vanskelig, på grensen til å det umulige, å fjerne uønskede dyr og planter fra steder man ikke vil ha dem.

Østers og ørkensteinskvett

Men: «Hører ikke til her»?

Det er det vi ofte får høre. Pukkellaksen hører ikke til her, den heller. Og jeg skjønner hva de mener – pukkellaksen er enda et resultat av russernes trang til å flytte på arter av økonomiske grunner. Kongekrabben er et annet. Og østersen kom altså med skip.

Argumentet er at de ikke har kommet hit naturlig – og det kan man selvsagt ha rett i, dersom man definerer menneskelig aktivitet som unaturlig.

Det får bli en annen debatt. Poenget med å sammenlikne østers med ørkensteinskvett, er å si at naturen ikke er helt slik du tror den er. Vi lever ikke i en gitt, uforanderlig park – det er derfor Færder nasjonalpark tabber seg ut, når de insisterer på å bevare Moutmarka «slik den skal være» - altså slik vi husker den fra 80-tallet. For noen tusen år siden var Norge dekket av is, og absolutt alle arter som er her i dag, har vandret, svømt eller fløyet inn etterpå. Naturen er alltid i endring – den er aldri «slik den skal være».

Kjøttmeisen helt uvanlig

Da jeg kom hjem fra dagens tur, googlet jeg ørkensteinskvett – og sannelig: Den er noe mindre sensasjonell enn fotoutstyret i buskaset skulle tilsi. I en artikkel fra 2019 finner jeg at «Ørkensteinskvett har blitt påtruffet i Norge i 12 av de siste 15 årene». Artikkelforfatteren mente at den «nærmer seg en status som årlig forekommende art».

Så hvor lenge vil ørkensteinskvetten vekke fuglekikkernes filatelistiske tendenser?

En annen tanke som meldte seg, omtrent midt ute på vadestedet over Kølabekken, var minnet om en bok jeg leste for mange herrans år siden – lenge før jeg selv begynte å utforske Borneos jungler: Redmond O'Hanlon (etter hvert litt klassiske, og nokså tørrvittige) reiseskildring «Into the Heart of Borneo» (1984). Det var hodejegere, villmark og mystikk – og i luften over O'Hanlons elvebåt gled ørner og neshornfugler.

Noen børstehodefugl oppnådde O'Hanlon imidlertid ikke å se, og mye av boka handler nettopp om det store spørsmål: Hvilken fugl er Borneos mest sjeldne?

Fuglekikkernes Bibel ga ham til slutt svaret: Den aller mest uvanlige fuglen som er på Borneo er – en kjøttmeis.

Kommentarer til denne saken