Broren min er også verdt noe

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Fylkeskommunen har ikke råd til at min psykisk utviklingshemmede bror får fortsette som elev ved Holmestrand videregående skole, skriver Halvard Skarpmoen.

DEL

Leserbrev (Jarlsberg Avis) Denne uken starter mange elever et nytt skoleår. For min psykisk utviklingshemmede bror er det ikke slik. Hans valg om videre skole er et valg han selv ikke kan ta. Dette bestemmes fullt og helt av fylkesmannen som ikke har tid til å hjelpe ham.

Det er derfor jeg nå må stå opp på min brors vegne og spørre; er ikke mennesker med psykisk utviklingshemming noe verdt?

Min bror Jacob klarer seg ikke selv i hverdagen. Mens jeg har gått på studiespesialiserende videregående og suser videre på studier i Oslo, har Jacob nå søkt på et femte og siste år ved Holmestrand videregående skole. Etter lovverket har Jacob mulighet til dette.

Problemet til Jacob er at selv om flere unge enn noen gang får lov til å gå videre studier, sterkt subsidiert av staten, blir ikke hans siste femte år noe særlig prioritert. Fylkeskommunen har ikke råd, og Jacob går glipp av verdifull pedagogisk læring i skolen. Hvorfor mener samfunnet at de som er så uheldige at de de har en diagnose som begrenser livet til bare en brøkdel av det det kunne vært ikke skal få lov til å utfolde seg et siste år på skolen? Hvorfor er ikke hans utfoldelse noe verdt i forhold til min?

Vi i familien mener at dette er feil. Og mamma, som hun har gjort i 20 år, har stått opp for min bror og sendt klage på dette til fylkeskommunen. Mamma har også hatt møter med skolen for å snakke frem Jacobs sak.

Men det store problemet til Jacob møter mamma i døra også her. Viktige personer uteblir fra avklaringsmøter uten varsel og Jacobs saksgrunnlag blir haltende.

Opptakskontoret i fylket sier i første omgang nei. Mamma skriver en 3 siders klage der hun legger ut om hvilken livsutfoldelse og læring Jacob har på skolen. Som svar til dette skriver opptakskontoret: ”Fylkeskommunen har gått gjennom sakens dokumenter, men kan ikke se at det foreligger nye opplysninger eller momenter, av et slikt omfang, at vedtak om avslag endres”. Jacobs livsutfoldelse betyr ingenting.

Til slutt er Fylkesmannen den endelige instans som skal avgjøre Jacobs skjebne. Men som sagt har heller ikke fylkeskommunens ledere tid til å gi min bror et svar.

Vi vet derfor ikke om Jacob skal begynne på skolen denne uken. Dette er fryktelig sårt for meg, men ikke minst mine foreldre som har brukt 20 år av livet sitt til å oppdra en unge som samfunnet ikke prioriterer og verdsetter.

Samfunnet får ikke behandle broren min på denne måten. Nå må fylkeskommunen rydde opp i sine interne systemer og menneskesyn. Jacob skal ikke lide for dette. Han bør bli skolegutt nå!

Halvard H. Skarpmoen

Tvillingbror

Artikkeltags