Gå til sidens hovedinnhold

Bedre livskvalitet for pleietrengende

Artikkelen er over 10 år gammel

Teknologi kan ikke erstatte omsorgspersoner, men kan bidra til større trygghet og bedre livskvalitet, mener artikkelforfatteren.

Mediebildet siste uke har vært preget av en massiv kritikk av norsk eldreomsorg. Om ventelister for sykehjemsplasser og om kommuner hvor innbyggerne er i harnisk fordi kommunen påstår at den ikke har venteliste.

Realiteten er at kommunene står overfor store omsorgsutfordringer, ikke minst fordi det blir flere eldre som lever lenger. Innen 2035 vil vi ha dobbelt så mange innbyggere over 80 år som i dag. Utbygging av sykehjemsplasser er en utfordring. Samtidig har hjemmebasert omsorg utviklet seg til å omfatte stadig nye grupper av yngre mottakere (personer under 67 år). Samlet skaper dette et stort behov for kvalifisert arbeidskraft.
Mitt utgangspunkt er at eldre ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, og at de fleste opplever bedre livskvalitet i eget hjem enn i en institusjon. Men institusjoner oppleves ofte som tryggere, fordi det er personale i nærheten hele døgnet. Hjemme begrenser omsorgen seg til jevnlige besøk fra hjemmetjenesten.

Omsorgsteknologi har som formål å støtte pleietrengende, både til å klare seg selv og få den nødvendige trygghet, uten å måtte flytte på institusjon. Målet er ikke å redusere omsorgen, men å øke livskvaliteten for den enkelte.
For noen få uker siden var jeg i Brussel, på ICT 2010, en stor EU-konferanse og utstilling om pågående og fremtidig forskning innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Området “ageing well” (bedre alderdom) er en viktig del av EU ‘s forskningssatsing. Problemene innenfor eldreomsorgen er på ingen måte unike for Norge, flere eldre som lever lenger er en global utfordring.

Min interesse for omsorgsteknologi
har utspring i at kommunene er opptatt av det samme. I mars 2011 skal 12-kommunesamarbeidet ha omsorgsteknologi som tema på sin årlige konferanse. Derfor var jeg interessert i å finne ut mer om relevante EU-prosjekter.

Prosjektene spenner vidt. Jeg fikk se videreutviklinger av dagens trygghetsalarmer hvor du ikke trenger å trykke på en knapp for å få hjelp. Det skjer helt av seg selv. Små sensorer kamuflert som smykker eller armbåndsur kommuniserer med enheter plassert i boligen. Sensorene kan gi beskjed om ting som skjer med kroppen, inkludert det å oppdage fall eller andre unormale tilstander.

Først og fremst dreier det seg om å gi pleietrengende trygghet, men det legges stor vekt på at teknologien ikke skal oppfattes som krenkende. I praksis betyr det at du som bruker kan bestemme mye selv. Systemet vil først ringe deg, og du kan da avbryte videre varsling. Dersom du ikke tar telefonen, vil den varsle dem du selv har bestemt skal varsles.

Men det er ikke bare trygghetsalarmer som det arbeides med. Spesielt på kjøkkenet skjer det mye. Kokeplater som oppdager tørrkoking, fuktighetssensorer som oppdager søl med vann, og kjøleskap som holder orden på varer utgått på dato er noen av de hjelpemidlene som eksisterer.

Et annet prosjekt tar for seg eldre med lettere demens. Her brukes en datamaskin som snakker, og som minner pasienten på daglige gjøremål og rettleder når det er nødvendig.

Vi vet at mange pleietrengende opplever ensomhet i dagliglivet. Dette skyldes ofte nedsatt mobilitet, men også at familie og venner ikke bor i nærheten. Nye måter å kommunisere på, gjennom sosiale medier og gjennom bruk av videosamtaler, kan redusere barrierer forårsaket av redusert mobilitet og avstand. Også EU har prosjekter hvor kommunikasjon benyttes til å bekjempe ensomhetsfølelse.

12-kommunesamarbeidet har gjennom flere år benyttet slik teknologi i TrygghetsNett, en kommunal forbyggende tjeneste som støtter pårørende som har hjemmeboende med pleiebehov. Fem 12K-kommuner tilbyr i dag tjenesten, som kombinerer nettbasert formidling av fagstoff og erfaringsutveksling med sosial nettverksbygging. Ved å støtte den pårørende støttes pasienten, og forhindrer eller utsetter opptrapping av det kommunale tjenestetilbudet. Erfaringene har vært svært positive, og har også ført til initiativer hvor brukerne har møtt hverandre ansikt til ansikt. Teknologi kan således bidra til redusert isolasjon.

Prosjektene jeg så i Brussel har et stort potensiale, både for brukerne og for kommunene. Det er gledelig at samtlige prosjekter er bevisste på etiske problemstillinger, og prøver å løse disse.

Kommunene i Vestfold har satt omsorgsteknologi på dagsordenen. For Høgskolen i Vestfold er dette en mulighet til å engasjere seg i et felt som vil få stor samfunnsmessig betydning.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.