Gå til sidens hovedinnhold

Hva er et menneske verdt?

Artikkelen er over 8 år gammel

Hva er menneskeverd i et Norge hvor asylbarn lever i frykt for å bli kastet ut, tiggere møtes uten respekt og hvor vi åpner for bruk av surrogatmødre i utlandet?

I disse dager foregår en intern kamp under regjeringssonderingene om de 450 asylbarnas videre skjebne. Det gjelder barn som har bodd i Norge opptil 10 år, gått i barnehage og skole, og blitt integrert i samfunnet med venner og idrett.

Alle bærer samme frykt: En tidlig morgen å bli hentet av politiet ut av sine hjem og satt på et fly med enveisbillett til et land de ikke kjenner.

Dette er en så hjerteløs behandling av barn at det er vanskelig å ta inn over seg. Må ikke de myndigheter som har latt disse barna bo her i årevis også bære ansvaret for denne situasjon som er oppstått? Eller må barna betale prisen for at deres foreldre en dag flyktet til Norge og våre myndigheter har latt årene gå?

I disse dager er asylbarna på nytt kasteballer i et storpolitisk spill, etter at den avgående regjering ikke har maktet å løse problemet. Og gir ikke alle disse engstelige asylbarna oss grunn til å spørre: Hva er et menneske verdt?

På sin siste CD tar Ole Paus et voldsomt oppgjør med den dobbeltmoral som norsk surrogatilovgivning og praksis nå representerer. Her levnes helseministeren liten ære når visesangeren legger ham ordene i munnen: «Det er"kke lov, men det er"kke så farlig!»
Sterkest er denne dobbeltmoral blitt synliggjort gjennom den indiske firebarnsmoren Mona Qureshi som, for å skaffe penger til hjelp for sin syke mann, valgte å bli surrogatmor for et norsk par. Under fødselen døde både mor og barn, og tilbake sitter en lutfattig familie med en alvorlig syk enkemann og fire morløse barn.

Med drepende satire synger Ole Paus om dette: «Det hender selvfølgelig at fødselen går galt og at moren og barnet kreperer. Men ingen har rett til å ta seg betalt for varen de ikke leverer».

Ikke minst kvinner i den fattige del av verden fristes til å produsere barn for salg. I Norge er slik menneskehandel forbudt ved lov. Men samtidig tillater de samme myndigheter nordmenn å benytte seg av surrogati i utlandet! Sitter vi ikke da igjen både med et moralsk og økonomisk ansvar når slike tragedier skjer som med familien Qureshi? Og gir ikke hele surrogatisaken oss grunn til å spørre: Hva er et menneske verdt?

På vei inn i en butikk i sommer kjøpte jeg bladet «Folk er folk» av en rumener som sto utenfor. Etter at jeg hadde handlet, sto han plutselig foran meg i kassakøen. Det var en varm dag, og han hadde bevilget seg selv en liten ispinne. «Den isen kan jeg godt betale for deg sammen med varene mine», sa jeg.

Det var ikke det brede smilet hans som forundret meg mest. Nei, det var gutten i kassa som så på meg med blanke øyne og sa: «Det er så fint å oppleve at noen behandler sånne folk med respekt!» Da fikk jeg noe å tenke på, da!

Det gjorde også en tidligere journalist i Tønsbergs Blad, som for noen år siden kledde på seg fattigslig tøy, trakk lua godt ned, og satt seg foran Farmandstredet med et pappkrus mellom bena.

«Det verste var den vonde opplevelsen av å bli oversett og å være ikke-eksisterende», fortalte han etterpå. En av de få som ga ham noen kroner hadde sagt: «Jeg gir heller litt til deg enn til disse mørkhudede!»
Det er brysomt å få fattigdom og nød rett foran skotuppene. Og gir ikke disse tiggerne oss også grunn til å spørre: Hva er et menneske verdt?

Jesus sier det slik: «Jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg!

– Det dere har gjort mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg!» (Matteus 25, 35-40).

Og det gir oss grunn til å svare: Så mye er et menneske verdt – i Guds øyne! Hvor mye er det verdt i dine og mine?

Kommentarer til denne saken