I sitt innlegg i TB 13. februar om nye veiforbindelser i Tønsbergområdet, vektlegger Lars Egeland – som så ofte før – betydningen av å redusere utslipp av klimagasser fra biler. Og han benytter anledningen til å gjøre narr av dem han nokså usmakelig kaller «klimafornekterne», en betegnelse som mer eller mindre bevisst brukes for å bringe tankene hen på holocaustfornektere.
Nå er jo ikke Egeland alene om å håne dem som ikke uten videre legger seg flat for alt som kommer fra FNs klimapanel; en rekke aviser og de fleste politikere har jo også valgt side. Dagens Næringsliv inneholdt nylig en lederartikkel med den kjekke tittel «Den siste sullik». Dagsavisens lederskribent visste for sin del ikke om det var aktuelt å le eller gråte i møte med sånne som ikke tror at FNs klimapanel leverer objektive forskningsresultater, og satte overskriften «Fornekteren» over sine betraktninger. Tønsbergs Blad har heldigvis avstått fra vulgærkarakteristikker, men har jo også på lederplass mange ganger tilkjennegitt at avisen har full tillit til alle klimalarmer.

Tiden burde være inne for en edruelig debatt. Internasjonalt publiseres det nå flere og flere vitenskapelige artikler av anerkjente forskere, i anerkjente tidsskrifter, med fagfellevurdering, hvor de fremlagte resultater gir næring til såkalt «klimaskepsis», det vil si kritisk vurdering av bl.a. klimapanelets påstander.
Og hvorfor skulle vi ikke kunne ha en nyansert diskusjon om de mekanismer som styrer klimaet? Og hvorfor ser vi ikke noe til dette i norske media? Det er antakelig fordi både media og politikere stort sett har satset alt på ett kort: FNs klimapanel og CO2-reduksjon. Da fylles avisspalter og sendeflater med forkynnelse og bekjennelse: «Vi tror på FNs klimapanel – hva vil panelet at vi skal gjøre for å bøte for våre synder og leve som bedre mennesker?» Den religiøse parallell er påfallende, for vanligvis diskuterer man forskningsresultater med noe mer åpent sinn.

Og hva er virkeligheten hva angår Klimapanelet og dets prosesser, og ikke minst hva angår selve klimautviklingen? Den er følgende:
1) FNs klimapanel er et politisk organ (Inter-governmental), hvor politiske kompromisser kan overstyre det vitenskapelige underlagsmaterialet.
2) En kritisk gjennomgang av IPCCs arbeid viser mer enn små «feil»; for eksempel har tidligere rapporter ikke vært bygget på utelukkende fagfellevurderte vitenskapelige artikler, men har inneholdt opptil 30 prosent av annen litteratur, ofte fra miljøaktivistorganisasjoner.
3) Den ofte refererte «95 prosent-enighet» er en håndsopprekningsenighet og ikke en statistisk beregnet størrelse.

Den reelle klimasituasjon er slik:
1) Det har ikke vært noen global oppvarming på minst 17 år, selv om CO2-innholdet i atmosfæren har økt.
2) Det er ingen allment akseptert forklaring på hvor «manglende» varme kan ha tatt veien; mulig oppvarming av havdyp er så langt bare en hypotese under diskusjon.
3) Det er ingen økning av ekstremvær – og FNs klimapanel hevder heller ikke at slik økning er underveis.
4) Ismengden i Antarktis er nå på et rekordhøyt nivå.
5) Ismengden i Arktis er nå godt over fjorårets nivå.

De som unnlater å innrømme dette er de virkelige klimafornekterne. Og alle som har bundet seg selv til klimakatastrofemasten, kan komme i hardt vær når det etter hvert blir klart – ikke minst for velgerne i ulike land – at den katastrofale globale oppvarming har uteblitt og at enorme pengebeløp brukt på CO2-reduksjon knapt har hatt annen virkning på klimaet.
Tyskland har således investert noe mer enn 600 milliarder kroner i solcellepaneler, tungt subsidiert, og resultatet er at den globale oppvarming i år 2100 da vil være forsinket med 37 timer. Ja, 37 timer! Og om Kyotoavtalen fra 1997 skulle ha vært fulgt opp i sin helhet, ville den globale temperaturen i 2020 være 0,05 grader lavere enn om intet var gjort. Vi snakker om halvparten av en tiendedels grad.

Tønsberg og nabokommunenes, og for den saks skyld hele Norges bidrag til CO2-reduksjon ved å tvinge folk til å sykle og gå og ta buss, spiller absolutt ingen rolle for klimaet, men må sees på som botsøvelser som får noen til å føle seg vel. Fornuftig er dette ikke, uansett fra hvilke politiske partier disse ideene har støtte.

Det kan godt hende at det i fremtiden inntreffer en global oppvarming utover den normale temperaturøkning etter siste istid, og at vi da må gjøre et eller annet. Det er sannsynlig at andre tiltak enn CO2-reduksjon da er aktuelle. Slike tiltak kan gjennomføres når behovet opptrer. Det inntreffer neppe over natten.
Og til slutt: Oppvarmingsentusiastene har store problemer med å beskrive ca. 20 års oppvarmingspause, og velger å si at de siste årene har vært blant de varmeste som noensinne er målt. Dette er en snedig beskrivelse. For hvis temperaturen nå holder seg uforandret også de neste hundre år, kan man stadig si – i år 2114 – at de siste fem årene er blant de varmeste som er målt. Dette vil være sant – men det er en sannhet som gjør løgnens gjerning.