Gå til sidens hovedinnhold

Skolegudstjenester

Artikkelen er over 10 år gammel

På Nøtterøy er det slutt på skolegudstjeneste ved skoleavslutningen, og det er det gode grunner for, skriver sogneprest Tom Olaf Josephsen.

Juni var tid for skolegudstjenester før – ikke sjelden var en gudstjeneste skolens felles avslutning før sommerferien.
Det er det slutt på – i alle fall på Nøtterøy – og det er det gode grunner for: Skolegudstjenestene er flyttet slik at de nå kommer i forbindelse med de kirkelige høytider. Slik dukes det for læring om de kirkelige høytider, hva de handler om og hvorfor de feires. Det legges nå dessuten vekt på at skolegudstjenester ikke skal legges til siste skoledag før høytiden, men noe tidligere. Dette for at gudstjenesten ikke lenger skal ha karakter av å være skolens felles avslutning. En slik praksis er ønskelig både fra skolens og kirkens side.

Nylig hørte jeg noen oppfatte kirken dit hen at den har som agenda for sine skolegudstjenester, eventuelt som skjult agenda, å få flere tilhengere, eller å «omvende mennesker» – som var uttrykket som ble brukt.

Slik jeg ser det, er dette ikke kirkens agenda. Tanken som ligger bak skolegudstjenester, er derimot at alle vi mennesker er religiøse i den forstand at vi har evnen til å tenke tanken «gud», evnen til å stille spørsmålet om det finnes en gud. Videre at vi har en dyp trang i oss til å søke denne guddom – og at skolegudstjenester kan gi bistand i dette. I stedet for å fortrenge dype behov, kan barn gjennom skolegudstjenester erfare en måte å søke denne guddom på.

På alle områder i livet tror jeg det er godt for barn å få gode eksempler som de kan ta etter, eksempler til etterfølgelse. Håpet er at barn gjennom skolegudstjenester lærer sunne og gode måter å uttrykke sine religiøse behov på. Dette blir stadig viktigere, for nesten daglig ser vi eksempler fra hele verden på hvor galt det kan gå når religiøse behov tas ut på usunt vis: Overgrep, mishandling, krig. Jeg mener det er et samfunnsansvar at barn lærer sunn religionsutøvelse/trosutøvelse.

Riktignok har Stortinget gitt hvert enkelt trossamfunn ansvaret for det som kalles «trosopplæring» – dette ansvaret er tatt ut av skolen og gitt de enkelte trossamfunn. Det tror jeg er en god ordning. Like fullt mener jeg det fortsatt er et samfunnsansvar å lære eller vise barna sunn og ansvarlig trosutøvelse – uten at det dreier seg om full trosopplæring. Dette samfunnsansvaret tror jeg ivaretas blant annet gjennom skolegudstjenester.

Nå vil kanskje noen mene at det blir skjevt at det kun er Den norske kirke som har skolegudstjenester. Slik jeg ser det, er norske skoler i Den norske kirkes gudstjenester en naturlig forlengelse av Grunnlovens § 2 som sier at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion», av Opplæringsloven § 1 som ser at «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon» – samt av at 78 prosent av Norges befolkning er medlem av Den norske kirke (pr. 31.12.2010). Like fullt er det slik at Den norske kirke inviterer skolene til skolegudstjenester – skolene bestemmer altså selv om de vil takke ja til invitasjonen eller ikke. De fleste skolene takker ja.
Men alle trossamfunn står i prinsippet fritt til å invitere skolene til sine gudstjenester. Uansett hvem som inviterer, er det den enkelte skole som selv bestemmer hva den vil delta i.

Kommentarer til denne saken