Jeg er tilbake i Stortinget etter seks måneders permisjon. Ammetåka er i ferd med å lette, babypludring er erstattet av hyl fra opposisjon og presse. Å tilbringe litt tid på utsida etter to perioder på Stortinget, er definitivt sunt. Plutselig blir noen saker som man før syns var store, ganske uviktige. Dessverre er det også sånn at de virkelig viktige sakene har en tendens til å bli fortrengt av politisk spill.
I skrivende stund er jeg ferdig med sesjonens siste debatt, om revidert nasjonalbudsjett. Inne i stortingssalen diskuterte vi finanskrise, olje, tog og velferdsstat, men med skuffende liten temperatur og interesse. Klimakrise, oljekatastrofe, finanskrise og ledighet – ingen ting interesserer mindre når det er mistillitsforslag i salen. Her lukter statsrådsblod! I alle fall fra et skrubbsår.
Jeg var litt ekstra skuffa over at mistillitsforslaget kom nå. I Europa er det full krise. I Spania snakker de om «en tapt generasjon», fordi ledigheten blant ungdom er over 40 prosent. Dette burde vi jo diskutere! Folk har krav på å vite hva som skiller høyre– og venstresida i synet på finanskrise og ledighet. Hvor store sosiale forskjeller skal vi ha, og hvilken betydning forskjeller har for om kriser oppstår og hvordan de takles. I permisjonstida leste jeg en bok som engasjerte meg veldig. «The Spirit Level. Why equality is better for everyone» viser hvordan små sosiale forskjeller gir bedre helse og lenger levealder for alle, bedre tillit mellom folk, mindre kriminalitet, bedre levekår for barn, bedre likestilling, økt verdiskapning, mindre forbruksgjeld osv. Kort sagt: Det meste er bedre – for alle - i samfunn der forskjellene er små, enn der de er store. Rett etter at jeg kom tilbake til Stortinget, hadde milliardær og investor Øystein Stray Spetalen noen oppsiktsvekkende uttalelser i Dagens Næringsliv: Han påpeker at eliten først og fremst er interessert i å beskytte sine egne interesser, at finanssektoren er blitt altfor stor og at spekulantene har fått herje altfor fritt. Han advarer mot at ”velferden kommer til å bli nedbygd og nedbygd og nedbygd i land etter land etter land”. Tenk, for en viktig debatt!
Revidert nasjonalbudsjett er ingen kioskvelter, jeg innser det. Men det hender at det inneholder noen milepæler. For nøyaktig åtte år siden fikk SV gjennomslag for å nedsette et utvalg som skulle utarbeide etiske retningslinjer for fondet. Da vi, sammen med mange organisasjoner og enkeltpersoner foreslo etiske retningslinjer, ble vi latterliggjort. «Dessverre er det slik at vi i den globale økonomien ikke kan unngå å komme i kontakt med det som er vondt og leit», sa Høyres Per Kristian Foss (Dagbladet 5. mai 2002), med dårlig skjult nedlatenhet. Etiske retningslinjer var latterlig, det var dumt, det var umulig å praktisere. Det ville føre til gigantiske tap. Dette var i det hele tatt forferdelig vanskelig. Det viste seg at det som virkelig var vanskelig var for vanlige folk å akseptere at pensjonene skulle finansieres av investeringer i klasevåpen, atomvåpen, barnearbeid og utbytting av allerede utsatte mennesker. Folk ville ha seg frabedt at deres framtidige inntekt skulle komme fra blodpenger, for å si det som det var. Det ble etiske retningslinjer for oljefondet vårt. De ble innført i revidert i 2004, til stor jubel fra veldig mange. Politikk er å ville.
Oljefondet var tema for finanskomiteens debatt nå på torsdag også. Jeg hadde gledet meg til å duellere med superliberalisten Christian Tybring-Gjedde fra Frp. Han pleier å få opp temperaturen, med sine mange svingslag mot «etisk imperialisme» og sine ønsker om å investere i atomvåpen. I hans fravær stilte Jørund Rytman. Han argumenterte mot ”stadig mer rigide etiske retningslinjer”, og sa at vi bør ikke «blande oss i andre lands kulturer». Det ble likevel ikke noe særlig til debatt, skuffende nok. Jeg varsla at vi fra SVs side kommer til å fortsette å engasjere oss så lenge oljefondet investerer i grovt uetisk virksomhet, og for eksempel bidrar til okkupasjon.
Tilbake til mistillitsforslaget. Det ble ikke vedtatt. En av opposisjonens sentrale politikere utbrøt skuffet at «de var bedre forberedt enn vi hadde trodd». Det merket vi godt. Debatten avslørte en haug med svakheter i argumentasjonen. De var verken enige om når det ble klart at opplysningsplikten skulle være brutt, om de er for rensing eller ikke, hva de ikke hadde fått informasjon om eller om regjeringa burde ha vært mindre eller mer ambisiøse. På vei inn i stortingsrestauranten for å røske til meg litt lunsj innimellom ammepauser og replikkvekslinger, observerte jeg sentrale deler av Stortingets presselosje. Ti menn samlet rundt et bord. Jeg forsøkte å hinte om at det kunne være en idé å gå inn igjen i salen, og at opposisjonen åpenbart var skuffet over at vi var såpass godt forberedt. Jeg ble møtt med hånflir. De hadde åpenbart bestemt seg for hva de skulle skrive allerede.
Etter debatten sykla jeg hjem i rasende fart for å unngå mistillit på hjemmebane. Da var det allerede for seint.
I skrivende stund er jeg ferdig med sesjonens siste debatt, om revidert nasjonalbudsjett. Inne i stortingssalen diskuterte vi finanskrise, olje, tog og velferdsstat, men med skuffende liten temperatur og interesse. Klimakrise, oljekatastrofe, finanskrise og ledighet – ingen ting interesserer mindre når det er mistillitsforslag i salen. Her lukter statsrådsblod! I alle fall fra et skrubbsår.
Jeg var litt ekstra skuffa over at mistillitsforslaget kom nå. I Europa er det full krise. I Spania snakker de om «en tapt generasjon», fordi ledigheten blant ungdom er over 40 prosent. Dette burde vi jo diskutere! Folk har krav på å vite hva som skiller høyre– og venstresida i synet på finanskrise og ledighet. Hvor store sosiale forskjeller skal vi ha, og hvilken betydning forskjeller har for om kriser oppstår og hvordan de takles. I permisjonstida leste jeg en bok som engasjerte meg veldig. «The Spirit Level. Why equality is better for everyone» viser hvordan små sosiale forskjeller gir bedre helse og lenger levealder for alle, bedre tillit mellom folk, mindre kriminalitet, bedre levekår for barn, bedre likestilling, økt verdiskapning, mindre forbruksgjeld osv. Kort sagt: Det meste er bedre – for alle - i samfunn der forskjellene er små, enn der de er store. Rett etter at jeg kom tilbake til Stortinget, hadde milliardær og investor Øystein Stray Spetalen noen oppsiktsvekkende uttalelser i Dagens Næringsliv: Han påpeker at eliten først og fremst er interessert i å beskytte sine egne interesser, at finanssektoren er blitt altfor stor og at spekulantene har fått herje altfor fritt. Han advarer mot at ”velferden kommer til å bli nedbygd og nedbygd og nedbygd i land etter land etter land”. Tenk, for en viktig debatt!
Revidert nasjonalbudsjett er ingen kioskvelter, jeg innser det. Men det hender at det inneholder noen milepæler. For nøyaktig åtte år siden fikk SV gjennomslag for å nedsette et utvalg som skulle utarbeide etiske retningslinjer for fondet. Da vi, sammen med mange organisasjoner og enkeltpersoner foreslo etiske retningslinjer, ble vi latterliggjort. «Dessverre er det slik at vi i den globale økonomien ikke kan unngå å komme i kontakt med det som er vondt og leit», sa Høyres Per Kristian Foss (Dagbladet 5. mai 2002), med dårlig skjult nedlatenhet. Etiske retningslinjer var latterlig, det var dumt, det var umulig å praktisere. Det ville føre til gigantiske tap. Dette var i det hele tatt forferdelig vanskelig. Det viste seg at det som virkelig var vanskelig var for vanlige folk å akseptere at pensjonene skulle finansieres av investeringer i klasevåpen, atomvåpen, barnearbeid og utbytting av allerede utsatte mennesker. Folk ville ha seg frabedt at deres framtidige inntekt skulle komme fra blodpenger, for å si det som det var. Det ble etiske retningslinjer for oljefondet vårt. De ble innført i revidert i 2004, til stor jubel fra veldig mange. Politikk er å ville.
Oljefondet var tema for finanskomiteens debatt nå på torsdag også. Jeg hadde gledet meg til å duellere med superliberalisten Christian Tybring-Gjedde fra Frp. Han pleier å få opp temperaturen, med sine mange svingslag mot «etisk imperialisme» og sine ønsker om å investere i atomvåpen. I hans fravær stilte Jørund Rytman. Han argumenterte mot ”stadig mer rigide etiske retningslinjer”, og sa at vi bør ikke «blande oss i andre lands kulturer». Det ble likevel ikke noe særlig til debatt, skuffende nok. Jeg varsla at vi fra SVs side kommer til å fortsette å engasjere oss så lenge oljefondet investerer i grovt uetisk virksomhet, og for eksempel bidrar til okkupasjon.
Tilbake til mistillitsforslaget. Det ble ikke vedtatt. En av opposisjonens sentrale politikere utbrøt skuffet at «de var bedre forberedt enn vi hadde trodd». Det merket vi godt. Debatten avslørte en haug med svakheter i argumentasjonen. De var verken enige om når det ble klart at opplysningsplikten skulle være brutt, om de er for rensing eller ikke, hva de ikke hadde fått informasjon om eller om regjeringa burde ha vært mindre eller mer ambisiøse. På vei inn i stortingsrestauranten for å røske til meg litt lunsj innimellom ammepauser og replikkvekslinger, observerte jeg sentrale deler av Stortingets presselosje. Ti menn samlet rundt et bord. Jeg forsøkte å hinte om at det kunne være en idé å gå inn igjen i salen, og at opposisjonen åpenbart var skuffet over at vi var såpass godt forberedt. Jeg ble møtt med hånflir. De hadde åpenbart bestemt seg for hva de skulle skrive allerede.
Etter debatten sykla jeg hjem i rasende fart for å unngå mistillit på hjemmebane. Da var det allerede for seint.