Vi som møter krenkede barn

SI FRA: Vær tydelige og gi oss informasjon der dere har mistanke om at vold eller andre former for overgrep kan være et sentralt tema i barnets familie. Illustrasjonsfoto: Scanpix

SI FRA: Vær tydelige og gi oss informasjon der dere har mistanke om at vold eller andre former for overgrep kan være et sentralt tema i barnets familie. Illustrasjonsfoto: Scanpix

Av og
Artikkelen er over 7 år gammel

Vold fremkommer meget sjelden som henvisningsgrunn når saker kommer til spesialisthelsetjenesten. @Stripe:n

DEL

Som barnepsykolog i over 15 år vil jeg takke barneombud Reidar Hjermann for den innsats han gjør i arbeidet mot vold og mishandling av barn. Hans innsats for denne sårbare gruppen inspirerer oss som til daglig jobber med barn. Det er viktig ikke å glemme at bak mange av de henvisninger vi mottar i spesialisthelsetjenesten, finnes barn som er utsatt for både psykisk og fysisk vold av ulik art.

Hjermann skriver at han ikke er i tvil om at bak mange ADHD diagnoser, skjuler det seg ofte vold og overgrep. Jeg er sikker på at han har rett i sin påstand, og vil si at generelt, bak mange barnepsykiatriske diagnoser, ikke bare ADHD, skjuler det seg krenkelser gjort mot barn.
De siste ti år er stadig flere barn henvist til poliklinikker rundt om i landet for utredning av ADHD. Barna oppleves urolige og ofte ubehagelige for sine omgivelser. ADHD er i dag den mest utbredte barnediagnosen ved siden av astma i Norge. Men hva skjuler seg bak disse bokstavene? Det er her jeg støtter Hjermann i sin påstand. Jeg tror at vi i fagfeltet gjennom i mange år har hatt et overdrevet fokus på utredning av disse barna, og en tro på at psykometri (testresultater) kan forklare barnets psykologi. Inntil nå den senere tid, og kanskje også fortsatt, vil jeg påstå at det i utredningsarbeidet av barn forekommer at man i altfor liten grad vektlegger psykososiale belastningene barnet har blitt utsatt for, som årsaksgrunnlag for de symptomene barnet viser

I den seneste tid, og kanskje som en direkte følge medias oppslag om «Christoffer-saken», har poliklinikkene i Vestfold nå vektlagt å synliggjøre barnas traumer og belastninger i utredningsarbeidet av barn. Barnas traumer skal fremkomme skriftlig i journal, traumer skal være et tema i timen, og man skal ta disse med i vurderingen rundt årsaken til barnets plager. Den enkelte kliniker blir på denne måten bedt om å vurdere om belastningene kan sannsynliggjøre barnets plager. I så tilfelle skal dette fremkomme i journal og epikrise. Dette er en kvalitetsforbedring i vårt system.

For egen del mener jeg man burde hatt utviklet et enkelt skjema som skulle kartlagt barnets ulike belastninger. Gjennom denne «belastningshistorien», ville man kunne kommet i dialog med foreldrene om ulike sider ved barnets oppvekst som vekker grunn til bekymring.
Om Hjermann har rett i sin påstand om at mange barn med ADHD egentlig har reaksjoner på vold i hjemmet eller andre overgrep, så må vi som skal hjelpe barnet ha verktøy til å få dette frem. Vi må ha øyne som tør se, og ører som lytter til de signaler barn gir på gjentatte overgrep og krenkelser. Vi må evne å se barnet i en helhetlig ramme der levd liv må sees i forhold til barnets plager, ellers risikerer barnet å bli dobbelt sviktet, både av hjemmet og av systemet.

Jeg er av den oppfatning at fagfeltet nå er inne i en positiv utvikling, i den forstand at vi igjen åpner øynene for de naturlige reaksjonene barn har på psykiske belastninger. All uro, engstelse og tristhet er som oftest ikke skapt av og i barnet selv. Vi vet at barn kan utvikle psykiske symptomer når livsbetingelsene er mangelfulle eller utrygge. Å bli utsatt for vold og krenkelser selv, eller være vitne til dette, kan være like ille. Et barn som ser sin mor bli slått til blods, vil huske dette livet ut.

Et av de aller vanskeligste temaer i møte med barn og foreldre er nettopp vold. Vold fremkommer meget sjelden som henvisningsgrunn når saker kommer til spesialisthelsetjenesten. For at vi skal bli bedre, trenger vi også drahjelp fra dem som sender henvisninger til oss.

Vær tydelige og gi oss informasjon der dere har mistanke om at vold eller andre former for overgrep kan være et sentralt tema i barnets familie.
Og til deg som krenker barn vil jeg si: Vi vet at du er sårbar, og vi vet at det er de mest sårbare som er de største krenkerne. Søk hjelp for din egen, og andres skyld.

Artikkeltags