Barnevernet verner barn

UNØDVENDIG: Minst av alt trenger barnevernet politikere som spenner bein på en livsviktig kommunal tjeneste. Foto: Sara Johannessen / Scanpix

UNØDVENDIG: Minst av alt trenger barnevernet politikere som spenner bein på en livsviktig kommunal tjeneste. Foto: Sara Johannessen / Scanpix

Av og
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Forleden dag fant Inger Lexow, politiker i utvalg for barn og unge i Tønsberg kommune, det passende å levere et innlegg som åpenbart er et forsøk på å undergrave tilliten til den kommunale barneverntjenesten. I noe som ser ut som et ganske forvirret forsøk på et faglig innspill i en viktig debatt, demoniserer hun barnevernets arbeid for de utsatte barna med udokumenterte påstander og løsrevne sitater. Barnevernet har utvilsomt sine utfordringer, men vi kommer ikke unna at det er en tjeneste som har som eneste mål å sikre barn en best mulig barndom.

Hun skriver om «dem som rammes av barnevernets tiltak om omsorgsovertakelse» og fremstiller det som om det er det lokale barnevernet som fatter disse beslutningene. Det er ille at en engasjert lokalpolitiker ikke kjenner til, eller i hvert fall unnlater å si, at det er fylkesnemnda for sosiale saker og domstolene som fatter vedtak om omsorgsovertakelser i Norge, og aldri det kommunale barnevernet.

Barnevernet har anledning til å fatte akutte vedtak, men disse skal alltid prøves for fylkesnemnda eller domstolene etter kort tid. Når det er bestemt at barn skal ha alternativ omsorg, er det barnevernets ansvar å forvalte omsorgen.

Lexow fremstiller økningen i omsorgsovertakelser som et generelt problem, og hun viser med all tydelighet at hun ikke vet at dette i stor grad handler om at de instanser som melder til barnevernet er blitt mer kompetente på å se når barnevernet kan være til hjelp for et barn, og dermed melder saker inn oftere. Slik oppdages flere barn som trenger hjelp. De som sender bekymringsmeldinger er instanser som tannleger, politi, fastleger og førskolelærere, men også barna selv, deres foreldre og slektninger. De siste årene har vi dessuten fått Alarmtelefonen 116111 som alltid er åpen for barn som vil si ifra. Flere barneverntiltak kan altså være et uttrykk for at barn som trenger hjelp i større grad får det.

Lexow underkjenner den enorme fagutviklingen som har vært på barnevernsfeltet de siste årene. Og hun velger å la være å si det åpenbare, at problematiske akuttplasseringer i barnevernet som oftest skjer fordi barnevernet og helsestasjonen ikke har nok ressurser til å drive forebyggende arbeid. Ressurser som fordeles og prioriteres av politikere som henne.

På side fire i samme avis som det oppsiktsvekkende debattinnlegget sto, kunne vi lese en nyhetsartikkel som formidlet et forsvar for de aller mest utsatte barna, i motsetning til Lexows blinde forsvar for den biologiske familien. «Høyskolen vil la studentene lære av Christoffer-saken» står det i nyhetssaken. Vestfold er Christoffers hjemfylke.

Vi som bor her vet at barn mishandles. Christoffer ble norgeskjent etter sin død fordi så mange som kunne sett ham ikke så det de kunne ha sett. Saken hans har vært med på å vekke både det offentlige og private Norge, og er en av årsakene til at flere barn får hjelp fra barnevernet, en utvikling Lexow advarer mot, men som de utsatte barna nok ønsker mer enn velkommen.

Jeg er den første til å si at barnevernet har sine feil og mangler og vi skal alltid jobbe for å utvikle dette uendelig kompliserte fagfeltet. Jeg vet at vi kunne hatt færre plasseringer, og særlig akutte plasseringer, utenfor den biologiske familien dersom barnevernet hadde nok ressurser til å styrke familiene som strever.

Jeg mener bestemt at små kommuner ikke bør drive barnevern alene med én eller to ansatte, og jeg ser at både fosterhjem og biologiske hjem får for liten oppfølging når barn er under alternativ omsorg.

Vi kan også peke på den kompliserte relasjonen mellom det kommunale og statlige barnevernet, og vi kan kritisere at det er for lite tilbud til spedbarn med unge foreldre i vanskeligheter. Men ingen av disse kritiske merknadene er i nærheten av å så tvil om barnevernets eksistensberettigelse. La det ikke være noen tvil om at det er samfunnets ansvar å tilby barn alternativ omsorg dersom foreldrenes hjem er skadelig for dem.

Barnevernet trenger store ressurser og et kompetent fagmiljø, men det trenger også visjonære og modige politikere. Minst av alt trenger barnevernet kommunale politikere som spenner bein på en livsviktig kommunal tjeneste som skal ta vare på de mest utsatte blant oss.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags