Jeg leste nylig en blogg, mestrermestrerikke.no. Hovedforfatterne av bloggen, Mari Pettersvold og Solveig Østrem, argumenterer med annen forskning som motsier at atferdsregulerende metode har noen effekt. Dette er personer med innflytelse over den pedagogiske verden. De arbeider på Høyskolen i Buskerud og Vestfold med utdanning av barnehagelærere.
Min hensikt er ikke å prøve å endre forfatternes holdninger fordi det tror jeg ikke er mulig, men å rette søkelyset mot en mer nyansert debatt om utfordringer og muligheter. Jeg er av den oppfatningen at bloggen, vil skremme mange foreldre til barn med ekstra behov for oppfølging.
Bloggen kritiserer metoder som vist seg meget effektive for barn med f.eks. autisme, ADHD, lærevansker og atferdsvansker.
Med egen god erfaring av kartlegging og atferdsregulerende metode, er jeg redd for at forfatternes bombastiske utsagn vil gjøre fagpersoner og foreldre usikre. Denne usikkerheten vil gå ut over barn som har behov for ekstra oppfølgning.
Det betyr at barn som sliter vil bli oversett. Jeg vil kalle dem radikale i sin overtro om at atferdsregulerende metoder handler om belønning og straff. Jeg vil påstå at det er et bevisst valg av å forenkle en vitenskap som omfatter så mye annet. Den beskrivelsen de gir av disse metodene har ikke noe med målrettet atferdsregulerende arbeid å gjøre.
Jeg har sett effekten av hvordan det å arbeide ut fra atferdsregulerende metode får å få et barn ut av tåken. Får fram språk og sosiale ferdigheter samtidig som det bryter sterk rigid atferd. Og vi er mange med samme erfaring!
Mange foreldre vil oppleve denne bloggen som noe som skaper usikkerhet i en situasjon som allerede er vond og vanskelig. Som fagperson blir jeg opprørt over at fagpersoner kan gå så hardt ut og avvise andres forskning helt konsekvent.
Bloggens navn gir en peker til at den er opptatt av mestring, og at det fremstilles som noe negativt. Som jeg tolker det, mener de at atferdsregulerende metode bidrar til å normalisere alle barn inn i bås og at det ses på som noe negativt. Vårt arbeid knyttet til vår sønn handlet ikke om å «normalisere» ham. Det handlet om å gi ham et språk, hjelpe ham til å tilpasse seg samfunnet, få venner, mestre hverdagen, forstå og samhandle med sin omgivelse og bryte stereotyp atferd. Men hvis det er det forfatterne mener med å normalisere, så antar jeg at det var det vi gjorde.
Helt fra barnet fødes, samhandler det med sine omgivelser. Foreldrene ønsker det beste for sine barn og prøver å tilrettelegge for best mulig utvikling. Etter hvert som barnet begynner i barnehagen får også gode fagpersoner denne rollen.
Hvordan det skal gjøres, råder det mange forskjellige meninger om. Forskjellige meninger er bra! Det betyr at vi kan føre en debatt, gi hverandre nye innspill og løsninger som kommer barnet til gode. Hvor er den nyanserte debatten i bloggen? Hvor er de gode historiene? For de finnes.
I bloggen kritiserer man også det kommersielle ved forskjellige atferdsregulerende modeller og kartleggingsverktøy. Men hva vil man så selv med bloggen? Hva er dens hensikt? Det er min mening at de som står bak selv er en del av det system som de så iherdig kritiserer. Kartleggingsverktøy og pedagogiske modeller skal revurderes underveis. Det er viktig for å lære av erfaringer. Det er også viktig å være kritisk til eget arbeid, å vurdere seg selv, reflektere over egen praksis for å kunne gjøre en god jobb.
Jeg håper at forfatterne av bloggen i det minste gjør det. I min iver etter å forstå, i første omgang som mor, men også som pedagog og fagperson, prøvde jeg å tilnærme meg en av forfatterne i et sosialt medium for å høre litt mer om hvordan de tenker. Svarene var rimelig stigmatiserende. Etter videre spørsmål og mine egne kritiske innlegg til bloggen sluttet forfatteren å svare.
Jeg snakker her ut fra min gode erfaring. Jeg hevder samtidig ikke at alle har samme gode erfaring. Det jeg mener er at atferdsregulerende metode er bra for mange barn. Og så lenge vi ser det kan vi ikke la den typen blogger og holdninger som kommer fram i mestrermestrerikke.no, la stå uimotsagte!
Jeg synes man må være forsiktig med å slå hånden av et helt fagfelt som viser gode resultater for mange barn. Og har forfatterne tenkt på barnene og foreldrene som har god hjelp av disse metodene. Eller skal de ofres til fordel for forfatternes egen cudos!