Gå til sidens hovedinnhold

Krigen mot stedets egenart

Artikkelen er over 6 år gammel

KOMMENTAR: Den verdenskjente avdøde norske arkitekturteoretikeren Christian Norberg-Schultz (CNS) skrev om begrepet «Genius Loci» i arkitekturteorien. Genius Loci betyr stedets egenart, dets sjel og atmosfære. Begrepet har gjennom CNS fått stor oppmerksomhet innen norsk og internasjonal arkitektur.

Den nylig fremlagte plan for Tønsbergs fremtid må betegnes som en krigserklæring mot byens egenart, en krigserklæring mot Genius Loci.

Når det går galt er det vanlig å skylde på politikere og utbyggere og delvis med rette. Men det er ikke disse som er eksperter på arkitektur. De har vel knapt hørt om CNS eller «Genius Loci». Det ligger ikke innenfor deres ekspertise å se de muligheter som finnes og beherske den paletten som trengs for å utvikle en småby i henhold til dens egenart og behov. Dette er arkitektenes ansvar. Når arkitektene ikke evner å vise kreative løsninger har utbyggerne eller politikerne små sjanser til å se alternativer.

CNS blir av norske arkitekter feiret som vår viktigste teoretiker og alle arkitekter i Norge kjenner begrepet «Genius Loci». Det er imidlertid et bunnløst gap mellom denne arven og den praksisen vi ser i dag. Den samme stilen går igjen i utformingen av nybygg, bolighus og byprosjekter over hele landet. Noen ganger litt «stylet» som på Barcode eller Kaldnes, andre ganger som grå gjerrighet som Færder videregående skole. Men stilen er den samme, en arv fra modernismens «internasjonale stil», altså en stil for overalt og hvor som helst.

Byplanen som er fremlagt for Tønsberg omfatter over halvparten av byens kjerne. Det er rett og slett galt å planlegge en halv by på denne måten. Det er slikt man gjør i Kina eller i Dubai.

Et alternativ til denne brutaliteten er en nennsom, kjærlig, empatisk og passe rask utvikling av byen hvor man kan lære av feil, justere kurs og hvor fleksibilitet og offentlig demokratisk dialog og kritikk blir satt i førersetet, slik at man kan lære underveis.

Selv arkitekten synes å få litt kalde føtter når han uttaler at dette kan virke voldsomt. Men han prøver å ufarliggjøre det ved å si at dette vil muligens skje over lang tid. Det hjelper ikke når de bruker arkitektenes skarpeste våpen, visualisering og illustrasjon. De har lagt et bilde på våre netthinner med en fremtidig skyline for Tønsberg med firkantklosser i store volumer og utbyggingskvartaler i en død og monoton repetitiv form. Dette bildet fester seg og setter premissene for fremtiden.

Hva er så Tønsbergs egenart? Her kommer et ufullstendig forslag: Under ligger middelalderstrukturen som gir små og store ujevnheter og variasjoner i gatenes løp. Trehusbebyggelsen og bryggenes variasjon og ujevnhet er karakteristisk. Det er repetisjon med variasjon og avvik fra det rettvinklede. Det finnes sammenbindende og sammenvevde temaer men ingenting er nøyaktig likt noe annet.

Det finnes en mengde mindre eller større sjenerøse og omfavnende uterom fra små til større skala som gir ly og nærhet. Det er beboelige uterom som er en opplevelse i seg selv. Det er en iblanding av bygårder i tre og mur fra flere forskjellige tidsaldere, inkludert tidlig funkis og nyere bygg, de fleste overholder skalaen til byen og fremstår som unike.

Mange bygg bærer en historie om Tønsbergs innbyggere og fortid. Ser man utover takene minner de fjernt om takene i Sienna. De har noe av den samme rikheten og variasjonen. Alt dette er tidløse kvaliteter som ikke er bundet opp mot en bestemt tidsepoke. Det er ingen umulighet å ta med seg disse kvalitetene inn i fremtiden.

På Kaldnes brytes det mot absolutt alle disse karakteristiske trekkene. De fremlagte gigantplanene for Tønsbergs fremtid tråkker i Kaldnes sine fotspor.

Det fremstår som en gåte at arkitekter ikke er i stand til å spille på en bredere palett når det gjelder å skape samtidsarkitektur i større utbygginger. Mine kolleger på Arkitektur og Designhøgskolen i Oslo gjør mye bra og variasjonene i studentenes løsninger er stor. Men denne kreativiteten er fraværende i de større utbyggingsprosjektene i norsk arkitektur. Det skyldes på politikere og utbyggere men det er arkitektene som besitter det skarpe våpen å visualisere hvordan ting kan bli i fremtiden. Det er denne profesjonens privilegium, ansvar og faglige plikt å hegne om «Genius Loci»!

Slik vi ser norsk arkitektur utspille seg her i byen og andre steder svikter de totalt.

CNS roterer i graven.

Kommentarer til denne saken