Rotbløyte

Bildetekst

Bildetekst

Av og
Artikkelen er over 5 år gammel
DEL

«Vi var beruset», fastslo eidsvollsmannen Gustav Peter Blom. Det må man ha lov til å tro. Ifølge Nicolai Wergeland ble delegatene tilbudt 1853 liter vin da de ankom Carsten Ankers gods på Eidsvoll i vårløsningen tiende april. De kunne sant å si behøve en oppstiver, da fleste var som rullet i søle og slam. Selv greven blant dem, Wedel Jarlsberg, så ut som en gjørmebryter. Knapt noen kunne se at han utsteg av en atten karats gullkaret og ikke av jordgamme.

Beruset var man også av det dypt absurde i situasjonen. I Kiel var Danmark blitt pålagt å avstå Norge til Sverige. Danskene hadde støttet Napoleon, den tapende part i verdenskrigen. Valget sto mellom å gi fra seg Norge eller selv å bli okkupert. Grunnen til at svenskene ikke straks overtok krigsbyttet, besto i at Karl Johan og hans soldater var opptatt med å fordrive Napoleon fra Frankrike. I dette vakuum øynet den 27 år gamle danske prinsen Christian Frederik en mulighet til å underlegge seg Norge. Han kom til landet i åpen båt forkledd som matros, og innkalte i februar en grunnlovgivende forsamling av 112 valgte representanter til sin venn, Carsten.

Samme dag som 112.000 soldater rykket inn i Paris for å gjøre slutt på den franske revolusjon, inntok 112 fortumlede nordmenn Eidsvoll for å gjennomføre den franske revolusjon i et land som altså tilhørte den svenske trone. Mot seg hadde de Europas samlede armeer. Det kunne umulig gå bra. Like fullt ville de forsøke, nesten lik uskikkelige gutter som rømmer hjemmefra en vilter og våryr periode. Den yngste blant dem, Thomas Konow, var da også bare 17 år.

Forsamlingen skulle enes om mye på kort tid. Derfor har flere fremhevet det verdifulle ved at ingen nordlendinger rakk frem i tide. Arrangementet kan nesten minne om nåtidens realityserier på TV, i grenselandet mellom «Farmen» og «Big Brother». Med den fatale forskjell at man ikke inviterte noen av det annet kjønn. I en avsides bygning full av børst stuet man sammen 112 mannfolk som stort sett var vilt fremmede for hverandre. Oppgaven var å stable en grunnlov på bena så fort som mulig. Alle knep var tillatt. Mange startet dagen med øl og dram, eller madeira. Ondsinnede rykter ble satt ut om andre deltakere. Noen ble beskyldt for spionasje og forræderi, andre for korrupsjon.
I virkeligheten delte forsamlingen seg fort i to uforsonlige grupper. Majoriteten regnet seg som patrioter og gikk inn for selvstendighet. Mindretallet var realister og ville forberede en best mulig union med Sverige. Det første basketaket skulle illevarslende nok handle om salens veggpryd. Maleriet av kjærlighetsgudinnen Venus utfordret særlig representantene fra Vestlandet. De nedla krav om å få svineriet fjernet, og fikk sin vilje. Hvoretter salen ble dandert med granbar. Noe som fikk Blom til å føle at han overvar en likferd. Allerede i april noterte han i sin dagbok at forsamlingen besto av en tredjedel avsindige, en tredjedel usle kryp og en tredjedel bakvaskede ofre.
Prosten Schmidt tydeliggjorde tidlig hvilken av gruppene han tilhørte ved stadig å oppsøke en kolle, hvor han skrek for å høre sitt ekko. Allerede året etter emigrerte han til Danmark for alltid. Skipsreder John Moses fra Kristiansund, som var av jødisk herkomst, valgte for sin del straks å utvandre til England. Forståelig nok.

Frihetskjemperne på Eidsvoll vedtok som kjent med massivt flertall og minimal diskusjon å nekte jøder, jesuitter og munkeordener adgang til kongeriket. Forslaget ble begrunnet med at «jøder vil forderve allmuen». Bunadskledde festtalere liker å ære Henrik Wergeland for hans arbeid med å oppheve paragrafen. Ikke fullt så ofte får man vite at det var hans far, presten, støttet av Falsen og Sverdrup som sørget for at Norge fikk den mest antisemittiske konstitusjon i Europa.

Langt større strid skapte spørsmålene om verneplikt, adelskap, stemmerett og statsøkonomi. Det var neppe klokt å legge finansdebatten til fredag den trettende. «Man skvaldret som i et bondebryllup», står det å lese i en av dagbøkene. Etterfulgt av den megetsigende tilføyelsen: «Orden opphørte»”.

Gårdbruker og lensmann Olav Tveiten fra Valle i Setesdal tok til orde for at unionsmennene burde knivstikkes. Det kunne fremstått som en tom trussel, om ikke Tveiten hadde avlivet en mann ved navn Torjus Rysstad under et barselgilde på Brokke før sin ankomst. Det er et fortiet faktum at det midt blant eidsvollsmennene fantes en drapsmann. Han hadde også slått inn ansiktet på sorenskriveren i sine hjemtrakter da denne under et besøk tillot seg å klage over maten. Problemet var, som det ofte er, at han endret karakter ved inntak av alkohol, og ingen drakk mer på Eidsvoll enn ham. Under forhandlingene var han ofte høyrøstet og synlig beruset. Ryktene sier at han ble skjenket av Falsen for å skremme kretsen rundt Wedel. Et virksomt grep i så måte fant sted da Tveiten bar en fullvoksen hest over Ankers gårdstun.

Utsendingene hadde i hovedsak én ting til felles. Ingen hadde peiling på lovgivning eller statsstyre. En av delegatene, matrosen Even Thorsen, var til og med analfabet. Den som kunne mest var Norges eneste lensherre, Grev Wedel. Men forsvinnende få hadde interesse av å lytte til en greve. Man kan trygt si at det rådet en anti-adelig stemning. Falsen begeistret alle ved å frasi seg sitt adelskap, skjønt det kom som en overraskelse på de fleste at han var adelig i det hele tatt. Falsen og vennen Adler hadde vært så forutseende å nedskrive grunnloven under et vorspiel på Ås allerede i februar. Det må ha kommet som en overraskelse at det dokumentet de var samlet for å skape, allerede forelå. Med hensyn til styreform var forsamlingen ganske samstemt. Målet var å sikre maksimal makt til slike mennesker som de selv utgjorde. Det vil si drikkfeldige mannfolk i 40-årskrise, som fint kunne unnværes på sine respektive hjemsteder i seks uker.

Vel vitende om at franskfødte Karl Johan var katolikk, vedtok de at kongen av Norge skulle være lutheraner. Da Napoleon ble forvist til Elba første mai, svant Christian Frederiks håp om at Karl Johan ville gå med i dragsuget. Blom klamret seg til det halmstrå at Karl Johan ville synes at det ble for kaldt å bo i Norden. Og kaldt var det virkelig denne våren. Isen lå på vannene ved Eidsvoll i midten av mai.

Mange lengtet hjem. Kammerherre Løvenskiold skulle komme til å beskrive tiden som sitt livs ulykkeligste uker. Det hadde ikke bare sammenheng at han måtte sove i halm på et loftsgulv. På selveste 17. mai klarte man så vidt å forhindre en sabelduell mellom Løvenskiold og bergmester Steenstrup, som straks etter grunnla Kongsberg våpenfabrikk. Jacob Aall drømte 16. mai om å forlate landet. «Jeg vil forlate dette helvete så fort jeg kan», skrev han til sin kone. Wergeland noterte for sin del at vinen var like sur som tidene. Like fullt klarte delegatene å tylle i seg 3000 liter vin, i tillegg til 1000 liter brennevin. Derfor vet ingen om det er sant eller en hallusinasjon at Carsten Anker i et av sine skap oppbevarte en afrikansk slavegutt ved navn Sambo, som tente delegatenes langpiper når det led mot kveld.

Noen husket midt i all viraken at det burde forfattes et brev med anmodning om å utnevne Christian Frederik til konge av Norge. Flere mente at Georg Sverdrup var den rette til å skrive brevet, men han skal ha vært i en sørgelig forfatning da oppfordringen ble fremsatt. Han klamret seg langflat til en bøtte og sa: «Dere får smøre sammen noe».
Peder Anker tok til orde for å utsette kongevalget til noen hadde anerkjent Norge som selvstendig nasjon. Han talte for døve ører. Grunnloven ble undertegnet 17. mai, samtidig som Christian Frederik med overveldende flertall ble valgt til Norges første konge på mer enn fire hundre år. Etterpå sverget delegatene troskap til Dovre faller. Hvilket i praksis skjedde allerede dagen derpå, da både Russland og Preussen signaliserte at de ville støtte en svensk erobring av Norge.

Wedel Jarlsberg søkte tilflukt ved godset her i Tønsberg, ifølge professor Eyvind Smith livende redd for at man ville gjøre alvor av truslene om å skjære av ham både nesen og ørene. Til hell for greven kom Karl Johan tilbake til Sverige med store, veltrenede styrker i løpet av sommeren, og angrep Norge i slutten av juli. Christian Frederik lot seg omringe i Moss, abdiserte straks og reiste hjem til Danmark. Da slaget var tapt, viste det seg merkelig nok at Sverige i store trekk lot oss få beholde vår grunnlov. Karl Johan kunne brukt dokumentet, resultatet av seks ukers rotbløyte, til å fyre i peisen med. Men Jean-Baptiste Jules Bernadotte, som han egentlig het, ønsket ikke å være mindre liberal enn Napoleon hadde vært. Han hadde vært en av Napoleons fremste generaler. Følgelig fikk Norge ved det rene slumpehell en av de frieste og mest demokratiske forfatninger i verden. Hvilket forklarer hvorfor barnetoget 17. mai hvert år jubler med tusentallige flagg nedover nettopp Karl Johans gate.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags