Mitt innlegg om barnevernets (BV)s rolle har blitt kritisert av Inga Marte Thorkildsen som kaller det en «fordomsfull argumentasjon som underminerer en hel etat». Hva jeg imidlertid gjorde i kronikken, var å gjengi BVs egne tall, sitere fra BVs egen tilstandsrapport og deretter vurdere to premisser som forklaring på den store økningen i BVs omsorgsovertakelser.
SV har utviklet BV til å bli en etat der etatens egen definisjon av hva som er til barns beste, er det viktigste kriteriet for BVs arbeid. De biologiske foreldrene har få rettigheter i dette systemet. Barns og foreldres følelser når barn tvangshentes i hjemmet blir i liten grad – eller overhodet ikke – vektlagt av dem som beslutter omsorgsovertakelser.
Det er nå lovfestet at førstelinjetjenester som helsepersonell, skoler, og lignende, skal sende bekymringsmeldinger hvis det observeres avvik fra «det normale». Dette har ført til en rekke saker der det trolig har blitt begått alvorlige feil.
Forsker ved Nova, Elisabeth Bache-Hansen, advarer i NRK mot å få moralsk panikk i BV-saker. Tillit mellom BV og foreldre må etableres på samarbeid, og ikke tvang.
Etter at jeg skrev artikkelen min, er jeg blitt kontaktet av foreldre som av ulike årsaker har kommet i søkelyset til BV. Felles for alle er at de er dypt fortvilet og mener seg feil behandlet. Jeg ønsker imidlertid ikke å gå inn i enkeltsaker. Men bare så det er klart, vi snakker ikke om tilfeller der alle er enige om at omsorgsovertakelse er riktig, slik som når det skjer grov omsorgssvikt, eller at foreldre misbruker barn seksuelt, ruser seg overstadig, og lignende. Alle ønsker selvfølgelig at barn skal få vokse opp under trygge forhold, men det er i forståelsen av hva som er det, at våre veier skilles. Thorkildsen forteller åpent at barns rettigheter trumfer alt, hun godtar derfor smerten BV påfører andre når det tas gale eller unødvendige avgjørelser.
BVs endrede politikk de siste åtte årene under regjeringen Stoltenberg føyer seg inn i en kjede av endringer, helt tilbake fra 1960-tallet. Trolig er målet for den politiske venstresiden å bryte ned nasjonalstaten og dens institusjoner, slik som kjernefamilien, for derigjennom å styre samfunnet ut fra den multikulturelle utopien «En Verden», i regi av FN.
Paradokset er at samtidig som venstresiden ønsker å stramme inn på foreldres muligheter til å oppdra sine egne barn, ønsker de velkommen en multikulturell ideologi der barns og kjernefamilienes rettigheter vektlegges diametralt motsatt. Ideologiene lar seg ikke samordne.
Eller kanskje er målet for SV-oppdragerne at samfunnet skal utvikles til at staten overtar ansvaret for barneoppdragelsen? Og at mens de venter på at dette sosialistiske Utopia skal materialisere seg, godtar at barns beste er å bli omplassert i opptil ti fosterhjem, slik ordføreren i Tønsberg nylig måtte redegjøre for fra bystyrets talerstol?
Et annet alternativ, som vi fikk se på Dagsrevyen forleden, var at fosterforeldre fikk adoptere fosterbarna. Dette må jo fortone seg som en genial løsning for Thorkildsen, riktignok kanskje ikke for de biologiske foreldrene.
Disse mister retten å få møte barna sine, men samtidig sparer samfunnet store summer i lønn og underhold til fosterforeldrene. Besparelsene kan jo brukes til å forsterke BV ytterligere.