Greit nok at det er en forholdsvis kjølig ettermiddag i mai, men det går skikkelig kaldt nedover ryggen på meg. I romantiske omgivelser på Tjøme skal jeg forevige en av de viktigste dagene i mine venners liv. Selveste bryllupsdagen deres.

Jeg vil jo helst gi dem de aller beste av minner de kan bla i som nygifte, enten det er på datamaskinen eller i et album. men det er akkurat denne dagen det står «Error» det derre displayet – for hvert bilde jeg tar …

Svetten siler, men jeg smiler.

– Vi tar noen ekstra, sier jeg «betryggende».

Det er da jeg får et flashback til da jeg var ung vikar i Tønsbergs Blad. Oppdraget var å møte Gro Harlem Brundtland, og dekke hennes besøk på Tinghaug på Nøtterøy. Damen kan være skarp, og hun hadde nok en dårlig dag den gang. «Fotograferingen kan bare ta noen få minutter», sa hun til den unge utgaven av Eigil, som aldri hadde møtt en sånn type kjendis før.

Fru Brundtland poserte sammen med de andre aktørene på Tinghaug, men kameraet lagde en rar lyd. Ingen feilmelding, men det var likevel noe rart. Så gikk det opp for meg at det slett ikke var film i kameraet. På denne tiden brukte lokalavisen både svart-hvitt og fargefilm. Altså slike ruller med film (ikke minnebrikke) som man satte inn i kameraet. Den lille luken viste at det ikke satt noen film inni der.

Det skikkelig kaldt nedover ryggen på meg, den gang som nå.

Gode råd var dyre. Jeg er ingen god løgner, men den gang kom jeg på en hvit en … «Jeg skal bare ta noen fargebilder også», sa jeg til Gro, og hun nikket kort. Hun var nok vant til at avisene skulle ha både svart-hvitt og farger. Inn med film, og kameraet fungerte normalt igjen. Bildene var i boks, og kom på trykk i TB dagen etterpå.

Brudeparet smiler og smiler når jeg er tilbake i nuet. Latteren sitter løst, mens kaoset vokser inni mitt hode. Jeg sjekker objektivet, blåser lett på kontaktflater og knepper det på plass. Tar ut batteriet, og setter det inn igjen.

Klikk … Ingen feilmelding.

Klikk … Forhåndsvisningen virker klar og skarp.

Alt er i orden.

Jeg tør påstå at jeg på det tidspunktet er like lykkelig som brudeparet, uten tvil. Deres viktigste dag ble godt dokumentert.

Det var fortsatt en forholdsvis kjølig ettermiddag i mai. Men jeg måtte ta meg i å synge høyt, Ted Gärdestads gamle slager:

«Wo-o-wo-oh, vilken härlig dag

Lalalala lalalalalalala»