Gå til sidens hovedinnhold

Denne var i prinsesse Kristinas eie for over 760 år siden. Burde Danmark gi boka tilbake til Norge?

Danskene: De stjal Grønland, Tordenskjold, Krøyer og Holberg, og kaller oss «fjeldaber» - dog med et smil. Og vi elsker dem for det. For «Det er godt å være norsk i Danmark».

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Men, og det er det som er dagens tema – har den tidligere kolonimaktens selvsikkerhet nå gått for langt? En av de siste ukenes saker har jo vært Danmarks utlån av Kristinas bønnebok – til Norge! Litt frekt, er det ikke? Det er litt som å aller nådigst å la naboen låne hagesaksa si, den du ikke gadd å levere tilbake til ham i fjor.

Men nå er Bønneboka altså tilbake, for første gang siden 1600-tallet, og den befinner seg her i vår midte, på Slottsfjellmuseet. Og der bør den vel egentlig forbli?

Eller kanskje ikke.

Les også

For over 760 år siden var denne spesielle boken i prinsesse Kristinas eie: – Er av nasjonal betydning

Kongelige drikkehorn

For å være ærlig, er jeg uenig med meg selv. Jeg ser at boka er vår, og at det er litt rart at danskene skal beholde den. Men er egentlig tilbakeføring av gamle artefakter en god idé?

Det er ikke mer enn et par tre år siden sist en slik sak var på bordet. Den endte med at den norske kulturministeren ikke ville fremme noe krav om å få tilbake de vakre og kongelige drikkehornene fra 1300-tallet, som av en eller annen grunn hadde havnet på et dansk museum.

Museene er tilbakeholdne

Herskerne tar, de undertrykte gir. Og innimellom vil noen ha tilbake. Ikke alle er dog enige i at noe skal gis tilbake. Vi husker filmen The Monuments Men, der George Clooney, Matt Damon og co reiser Europa rundt på jakt etter kunst nazistene stjal fra sine ofre. Også i virkeligheten fant amerikanerne kunstskatter, og returnerte dem til eierne. Russerne fant også, puttet skattene i lomma – og stiller dem i dag ut i sine egne museer.

Vi har også hørt om hvordan arkeologer – eller «arkeologer» - for hundre år siden pluss, slepte med seg uvurderlige kulturgjenstander fra utgravninger i Egypt, Irak, Iran – hele verden – og plasserte dem i museer i Paris, Berlin og London.

Så vi kan kanskje forstå at egyptere, irakere, iranere, syrere, afghanere, indianere, fjeldaber – stort sett alle andre enn russere, parisere og dansker – synes det er merkelig at utenlandske museer skal sitte på deres eiendeler? Det har derfor vært fremmet mange krav om tilbakeføring, men museene er tilbakeholdne.

Blant argumentene museene bruker, finner vi påstander om at det handler om gjenstander som vedgår hele verden, alle mennesker – det er vår felles fortid, sies det, og det er fint at de utstilles der flest mulig har mulighet til å se dem.

Er det sikkerheten?

Og det er argumentet om sikkerhet, argumentet om at fortidens skatter faktisk ble reddet av arkeologene. Så godt som alle egyptiske kongegraver ble robbet, lenge før vestlige arkeologer meldte sin ankomst – og de uvurderlige kunstskattene ble antagelig smeltet om og solgt for kiloprisen av gull. Først i moderne ser vi at skattene er trygge i sitt hjemland Egypt – og slett ikke alle hjemland er sikre, selv i dag. Det er tjue år siden Taliban sprengte de fantastiske Buddha-statuene i Afghanistan, og listen over arkeologiske steder ødelagt av IS er vond og lang. Noen husker kanskje ødeleggelsene av Palmyra eller museet i Mosul?.

Vi har en liknende sak i USA: I 1996 ble den såkalte Kennewick-mannen funnet nordvest i USA – en cirka 9000 år gammel levning av en tidlig amerikaner.

Det er fremdeles store hull i vår kunnskap om menneskets innvandring til Amerika, og forskerne reagerte med tilsvarende stor glede.

Men den gang ei. Funnet ble begynnelsen på en lang juridisk dragkamp: Lokale indianerstammer hevdet at Kennewickmannen var en av deres forfedre. Men gjør dette de 9000 år gamle beinrestene i så fall til deres eiendom, spurte deres motstandere. Historien endte i 2017 med at skjelettrestene ble begravet i en indiansk seremoni.

Dermed var de også ødelagt – og man kan spørre seg om skjelettet var en del av menneskehetens felles eiendom.

Usikker på egen mening

Så denne saken har flere sider, og jeg er usikker på hva jeg skal mene. Sist uke snakket jeg med en arkeolog som hevdet at Kristinas bønnebok ikke ble «reddet» da en dansk samler «fant» den i Oslo og tok den med seg hjem en gang på 1600-tallet. Danskene var på denne tiden ikke bedre, og kanskje til og med dårligere enn oss nordmenn, når det kom til å ta vare på gamle bøker, sa hun: Det finnes nokså få eksempler på bevarte danske bøker fra den tiden da Kristina fikk sin bønnebok.

Heldigvis overlevde boken i utlendighet, og nå er den tilbake – til låns.

Så akkurat denne saken kan vi kanskje ergre oss litt over?

Kommentarer til denne saken