Deprimert du? Du jobber jo med dette her. Vet ikke du bedre? Hallo!

TERAPEUT, MEN LIKEVEL: Jeg vært sykemeldt på grunn av depresjon. Jeg kunne omskrevet det, moderert språket litt til noe lettere å håndtere. «Jeg møtte veggen», kunne jeg si, eller «jeg ble utbrent», «jeg gikk på en smell», skriver Kari Tonette Hammer.

TERAPEUT, MEN LIKEVEL: Jeg vært sykemeldt på grunn av depresjon. Jeg kunne omskrevet det, moderert språket litt til noe lettere å håndtere. «Jeg møtte veggen», kunne jeg si, eller «jeg ble utbrent», «jeg gikk på en smell», skriver Kari Tonette Hammer. Foto:

Av

Jeg har fått en ufrivillig etterutdanning.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Som par- og familieterapeut, og snart 50 år, vet jeg godt at 8 års universitetsutdannelse ikke bør være en faglig sovepute. Kurs og etterutdanning trengs. Som terapeut bør du holde deg både oppdatert og relevant.

Terapeututvikling heter det på vårt stammespråk. Jeg har inntrykk av at de fleste terapeuter liker litt terapeutvikling i ny og ne. Vi liker det både fordi vi terapeuter har en tendens til å virkelig brenne for faget vårt, og fordi det gir et velkomment avbrekk fra vanlig «produksjon».

Er du heldig med kurset kan det være berikende på flere plan å ha en dag eller tre der du kan ha en liten pause fra å stå sammen med mennesker i ulik grad av krise. Det kan være luksus å sitte på et halvgodt konferansehotell, mens du får litt tid til å reflektere over egen praksis og lære noe nytt som kan hjelpe deg i arbeidet.

Den «etterutdanningen» jeg har tatt nå har vært mer omfattende. Denne etterutdanningen har vært både aldeles ufrivillig og uønsket. Jeg har nemlig tatt den før. I tillegg er det absolutt ikke et kurs som er hverken obligatorisk eller anbefalt. Jeg vil likevel se om det jeg har vært igjennom, tross alt, kan ha lært meg noe, forhåpentlig vis uten å falle i «det er en mening med alt»-grøfta.

Jeg vært sykemeldt på grunn av depresjon. Jeg kunne omskrevet det, moderert språket litt til noe lettere å håndtere. «Jeg møtte veggen», kunne jeg si, eller «jeg ble utbrent», «jeg gikk på en smell».

Jeg kunne valgt et av disse uttrykkene som vi tyr til for å pakke inn virkeligheten til noe mer håndterbart, ikke minst av hensyn til folk rundt en. Men i en tid da mange ord stadig blir mer utvannet og upresise har jeg et behov for å si det som det er. Jeg har hatt en depresjon.

I dag slenger vi om oss med ord som angst og depresjon der det ville vært mer korrekt å bruke ord som redd, utrygg, trist og lei seg.

«Det er berre eit namn på det», sa læreren min på videregående om vi stod fast i en definisjon han skrev opp på tavla. Det er for så vidt sant om depresjon også det. Men det er viktig å minne om at depresjon er noe annet enn trist, lei seg eller sliten. Depresjon kan arte seg på ulike måter.

Depresjonen kommer i mange former og grader av alvorlighet. Bare spør google. Jeg var psykologistudent på 6. året første gang jeg møtte depresjonen i speilet. Jeg ble så overrasket.

LES OGSÅ: Om jeg kunne ønsket meg én ting som liten, ville det vært trygghet

Er det sånn dette føles? Så overveldende på kropp og sjel? Jeg var likevel heldig. Jeg fikk god hjelp, ble frisk og fullførte utdanningen. Jeg har hatt nytte av den erfaringen i jobben min. Det å ha kjent litt på hva psykisk smerte kan gjøre med et menneske tror jeg har gjort meg bedre i jobben og økt min forståelse for det sårbare ved å gå i terapi.

Men jeg har overhodet ikke følt behovet for et repetisjonskurs! Men et «oppfriskningskurs» har jeg fått. Igjen har jeg vært heldig. Tåka letter, tyngdekraften rundt meg normaliseres, og jeg klarer å føle glede og ikke bare skyldfølelse fordi jeg burde være glad. Konsentrasjon og hukommelse nærmer seg normalen for folk på min alder. Jeg har fått hjelp.

Men hvis jeg nå i en slags etterpåklokskapens lys skal forsøke å se igjennom kursnotatene på leting etter noe nyttig, finnes det noe å hente? Jeg har minnet ganske godt på symptomenes belastning. Det er vondt og slitsomt å være deprimert.

Jeg har også igjen fått erfare hvor utrolig viktig det er med riktig, rask og tilpasset hjelp. Noe av det urettferdige med å komme seg ut av depresjon er at selv om en ikke er skyld i depresjonen, må en ta kampen for å komme ut av den. Det er som med en idrettsskade, det holder sjelden bare å hvile seg frisk. En må trene. Utfordre de negative tankene og øve seg på å gjøre noe annerledes.

En annen utfordring med depresjon er å skille depresjonen fra personen. Det kan være vanskelig å se hva som er symptomer på depresjon og hva som er personlighetstrekk hos den deprimerte. Dette skillet kan være vanskelig å se både for den deprimerte selv, for de pårørende og for hjelperne.

Jeg har valgt åpenhet denne gangen. Jeg har erfart at selv i 2020 reagerer folk annerledes på å høre at sykemeldingen skyldes psyke og ikke soma. Det er så mye lettere å ha en adekvat respons på at noen forteller om et komplisert benbrudd, enn om de forteller om depresjon.

Jeg tror det forsterkes ytterligere når den deprimerte er terapeut. Du jobber jo med dette her. Vet ikke du bedre? Hallo!

Det blir jo som onkologer kan få kreft, eller tannleger hull i tennene! Ja, akkurat sånn blir det. Åpenhet kan redusere skam og skyldfølelse hos den deprimerte. Åpenhet kan fjerne usikkerhet og hjelpeløshet hos de pårørende, og er du heldig kan åpenhet oppleves både frigjørende og frigjøre omsorg.

Det heter depresjon, og det «er berre eit namn på det». Men det kan være en dødelig sykdom. Det går likevel, heldigvis, an å bli bedre med riktig hjelp.

Så har jeg vel kanskje likevel lært noe, eller i alle fall fått oppfrisket noe, i løpet av denne uønskede og ufrivillige etterutdanningen. Men jeg anbefaler ikke dette «kurset» til noen!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken