Gå til sidens hovedinnhold

«Der barn ler» bør også gjelde tegnspråklige barn i Tønsberg

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

25. mars 2021 var en stor dag for tegnspråkmiljøet i hele Norge. Språkloven ble vedtatt, og med det er norsk tegnspråk nå godkjent som et offisielt språk i hele Norge. Det innebærer at norsk tegnspråk skal vernes og fremmes av det offentlige – altså kommuner, fylkeskommuner og stat.

Mange har den oppfattingen at å bruke tegn som støtte til enkelte ord på talespråket er det samme som tegnspråk. Men tegn som støtte til talespråket er et hjelpemiddel hvor målet ene og alene er å utvikle talespråket, men tegnspråk er et eget språk hvor grammatikken i tegnspråket er like komplekse som i talespråket. En myte som fremdeles eksisterer i stor grad er at bruken av tegnspråk hindrer talespråksutviklingen.

Men gjennom årene har vi sett forskning på at tegnspråket er nøkkelen til kommunikasjon, og at tegnspråket utløser talespråksutviklingen. Tegnspråk er altså inngangen til kunnskap og begrepsutvikling hos barnet. Tegnspråk er et ganske stort minoritetsspråk som brukes av ca. 16.500 mennesker i Norge, blant disse er både hørende, tunghørte og døve. I de siste årene er dessverre mange tegnspråkarenaer i Norge lagt ned og barnehagebarn og skoleelever får nå tilbud i nærmiljøet. Selv om intensjonen med å ha et tilbud i nærmiljøet er en positiv tanke, ser vi dessverre også alvorlige konsekvenser av det.

Det eksisterer ikke nok personal med reel tegnspråkkompetanse til å dekke hvert enkelte barn sitt behov. Man kan ta et kurs, ta 30 eller 60 studiepoeng i tegnspråk – og dermed være «kvalifiserte» til å bruke tegnspråket etter vurdering av bl.a. pedagogisk psykologisk tjeneste, som selv ikke kan tegnspråk. Og hva med miljøet rundt barnet? Hva med relasjonsoppbygging barn imellom? Vi vet at barn lærer best og mest gjennom samhandling med andre barn og voksne. Og den samhandlingen skal skje på et språk som er lett tilgjengelig, forståelig og meningsfylt for barnet. Likevel blir hørselshemmede barn ofte plassert i miljøer med høyt støymiljø og språkbarriere hvor de andre barna ikke kan tegnspråk.

Og vi vet at utviklingen av den kommunikative kompetansen og sosiale ferdigheter ofte finner sted gjennom lek i barnehagen. Er det forsvarlig å kun ha en voksen i miljøet som kan tegnspråk, en person som barnet blir avhengig av? Kan den ene voksne være tilgjengelig for barnet 100 % av tiden? Forskning har vist at hørselshemmede barn har høyere forekomst av psykososiale vansker. Jevnaldrenderelasjoner er veldig avgjørende for barns utvikling, og forskning tilsier også at hørselshemmede barn lettere kan havne i dyadiske barn-voksenforhold som nesten fjerner barnet fra jevnaldrendefellesskapet. Det fordi det ofte bare er en voksen person i barnets miljø som kan tegnspråk i varierende grad. I barnehageloven står det; §38: «Barn under opplæringspliktig alder som har tegnspråket som førstespråk, eller som etter sakkyndig vurdering har behov for tegnspråkopplæring, har rett til slik opplæring. Det er kommunen som skal oppfylle retten til tegnspråkopplæring.»

Tønsberg kommune bør derfor være stolt av å eie en av de få barnehager i landet hvor hverdagene er tilrettelagt på både tegnspråk og tegn til tale. Tønsberg kommune må vise at de er bevist sitt ansvar i henhold til den nye språkloven; Tegnspråket skal vernes og fremmes. Jeg har blitt kontaktet av flere døve foreldre i nabokommunene som ønsker at deres hørende barn også bør få plass i Aulerød barnehage, nettopp fordi de barna også har tegnspråk som førstespråk. De barna har også rettigheter knyttet til barnehageloven § 38. Men fordi det er kommunene selv som har ansvar for å oppfylle kravet om barnehageplass, blir disse barna tilbudt plass i sin egen kommune, med noe tegnspråkopplæring i den grad kommunen makter det. Og da kommer vi tilbake til et sentralt punkt, hvem er det som vurderer om tegnspråkkompetansen virkelig er tegnspråkkompetanse, og ikke tegn til tale?

Jeg vil tro at alle ønsker å legge til rette for et godt miljø for barna. Nettopp derfor bør kompetansen være samlet på et sted, hvor det er flere barn som bruker tegnspråket som sitt førstespråk, og dermed får barna flere jevnaldrende tegnspråklige barn å leke med. Barna får mulighet til å utvikle kommunikativ kompetanse og sosiale ferdigheter i lag med andre tegnspråklige barn, uavhengig av hørselsstatus. Tønsberg kommune sitt slagord; «Der barn ler» bør også gjelde tegnspråklige barn. Og nå har Tønsberg kommune mulighet til å vise at de tar den nye språkloven på alvor, og at de virkelig kan verne og fremme norsk tegnspråk hos barna. Tønsberg kommune skal også ha psykisk helsefremmende barnehager.

Jeg oppfordrer Tønsberg kommune til å kontakte nabokommunene og sammen finne fram til en løsning som kommer alle tegnspråklige barna til gode, en løsning som omfavner både barnehageloven og språkloven og som gir barna et fellesskap som også er psykisk helsefremmende for barna. Jeg oppfordrer Tønsberg kommune til å igjen heve statusen til Aulerød barnehage og å være stolt av det enestående tilbudet som har eksistert i snart 50 år.

Kommentarer til denne saken