Dersom jeg følte jeg ikke hadde nok å gjøre, så har jeg iallfall det nå. I skrivende stund lener jeg albuene i byggstøvet fra vinduet som i går ble tatt ut av kjelleren og erstattet med et «én ganger én sidehengslet vindu godkjent for kjelleretasje». Sant skal sies, pappa og samboeren min som utførte denne jobben hadde plastet inn rommet i kjelleren i forkant.

Men rett som det var endte det opp som en brannøvelse da plutselig hele andre etasje var dekket i tykt hvitt byggstøv. OVERALT! Brannvarslene var tydeligvis seriekoblet (heldig for oss), så samtlige varslere ulte huset gjennom. Samtidig ringte alarmselskapet for å høre om alt gikk fint. Det fristet å si nei, men det er vel ikke sånn at de sender ut psykisk støtte etter en overveldende dag.

Jeg tok med meg babyen inn på soverommet som var «berget» og ventet der til støvet hadde fått lagt seg. Så dersom jeg ikke hadde nok å gjøre fra før, er nå hver eneste flate i andre etasje dekket i et fint hvitt murpuss, som jeg nå må vaske vekk.

Oppussing er ikke alltid det man ser for seg, helt enkelt. Jeg ser for meg at jeg står i halvshabby klær og maler med lette strøk i favorittfargene mine. Men nei da. Dette huset krever visst mer. Her henger det ledninger fra taket, vegger som skriker etter å bli murt pent igjen og gulv som lukter som et innrøyka 70-tall.

Vi ser lyset i enden av tunnelen, tross alt. Vår første plan er å få ferdig det ene barnerommet og en gamingstue i kjelleren, sånn at ting blir litt mer beboelig. Men jeg er heller ikke ferdig å rydde i kjellerstua. Jeg har et stort prosjekt om å bli mer eller mindre minimalist, og per nå har jeg kjøpt mer enn jeg har kvitta meg med i det siste. Og jeg har alltid en veldig god grunn til alt jeg kjøper: «dersom jeg bare kjøper denne ene tingen, så har jeg alt jeg trenger» … helt til det kommer noe nytt da.

En ting er sikkert. Jeg tar på meg mer ansvar enn jeg egentlig har mulighet til. Jeg har takket ja til en ny jobb i Oslo (ja, som om ikke jobb generelt var en utfordring nok å komme seg til om morran), jeg skriver (fortsatt) på masteroppgaven, vi pusser opp og minimerer tingene våre (mens jeg jobber mot meg selv og kjøper nye ting), jeg er klassekontakt og foreldrekontakt for både klassen og håndballen. Og ja, det stemmer – jeg spiller også tennis og padel fast ukentlig, bare for å føle på at jeg får trykket litt regelmessig trening oppi livsgryta mi, som nå veldig snart har kokt vekk alt vannet. GI MEG VANN!