(Øyene)

- Siden Ulendt terreng i 2019 har jeg jo tenkt at jeg må sette meg et nytt mål, åpner hun. - Med bakgrunn som pedagog vet jeg at å sette mål og jobbe mot dem, det virker.

Ulendt terreng var en forestilling om å fylle livet med gode dager, selv om du har kreft, som hun turnerte med på Østlandet. Før det igjen var målene å gjennomføre Birkebeinerrennet; en skitur på 54 kilometer, og fottur mellom Oslo og Trondheim på 600 kilometer med 12 veldedige konserter underveis. Hun kaller det siste sitt livs største opplevelse. Det er ikke små mål Anne Grimstad Fjeld jobber mot, det må det være lov å si.

Da vi møter henne hjemme i stua i Havnarønningen på Tjøme nå, er situasjonen en litt annen. Fortsatt går hun hver dag, fem kilometer, kortere enn før. Én gang i uka får hun cellegift, hennes fjerde runde, etter flere store operasjoner. Kreften er en kronisk type.

Men hun har funnet noe nytt å jobbe mot, og det hele startet da en av sønnene spurte om å få matoppskriftene hennes til jul.

- Utgangspunktet var å gi noe til barna

I snart to år har Anne skrevet. For dette med matoppskriftene satte henne på mange tanker om liv som er levd. Nå sitter hun her med et manuskript på 400 sider, en livsfortelling.

- Det er ikke et bittert prosjekt, mer mangfoldig, vil jeg si. Vi levde et omskiftende liv i barndommen, så det er et slags dypdykk på privat nivå, i miljø og minner. Jeg og broren min, Carl-Erik Grimstad, vokste opp med en mor og far som drev alt fra byhotell til turisthytter. Vi spiste aldri hjemme, utenom på julaften. Og vi bodde alltid i området rett bak arbeidsplassen til mor og far, gjerne bare delt med et skilt. "Privaten" kalte vi det, og det heter også denne boka. Vi flyttet i gjennomsnitt mer enn annethvert år, og det anbefaler jeg ikke folk å gjøre, begynner hun.

Boka tar for seg moren og farens historie, to som ikke hadde noen lett start på livet, generasjonene bakover, som tipptippoldemoren som ble enke fire ganger før hun var 40 år etter menn som alle døde på Røst-havet, for Anne har blitt opptatt av slektsforskning underveis. Hun dykker i bestefarens liv, siden verken hun selv eller faren hadde kontakt med denne slekta, og hun tar for seg eget liv. Selv gikk hun på skole med fire elever i Nordmarka, og med 2.500 elever i London, og mye i mellom.

- Det å vite at man skal dø, og at man må etterlate seg noe, kan være en tanke hos alle. Så er det litt mer påtrengende hos meg. Utgangspunktet og målet mitt var å gi noe til mine fire barn. Alle har en livsfortelling, og mor holdt også på med slektsforskning, men jeg gadd aldri se på det da. Det er ikke sikkert barna mine er opptatt av dette heller, nå.

En mal for en god dag

Vi sitter på den varmeste plassen hos Anne, i lenestolen ved ovnen, der hun selv har sittet og skrevet.

Slik skriving tar tid. Og det gjelder å være alene i huset.

- Jeg venter på at Per Espen (Fjeld, journ.anm.) skal komme seg ut av døra. Nå er han blitt pensjonist, men holder heldigvis på med mye likevel, smiler hun. - Jeg har laget meg en mal for en god dag, jeg er inne fram til lunsj og skriver, så går jeg ut etterpå. Nå er jeg ufør, så det er et pensjonistliv vi lever, men et ganske aktivt et. Jeg har skrevet fra morgen til lunsj i to år, og noen ettermiddager.

Underveis har tanken om at boka kan være interessant også utover egne barn slått henne. Anne har benyttet eget nettverk, blant annet fra tidligere yrkesliv ved Universitetet i Sørøst-Norge, og fått gode tilbakemeldinger på teksten. Nå er hun i tenkeboksen for veien videre.

- Disse prosjektene dine, er de avhengig av å lykkes for å ha verdi?

- De fysiske prosjektene hadde jeg blitt skuffet om jeg ikke klarte å gjennomføre. Dette har vært litt annerledes, målet var jo i starten bare matoppskriftene. Men jeg må være ærlig å si at jeg har jobbet så mye med dette prosjektet også, og det er mye rukkel som gis ut, så hvorfor skal ikke jeg klare dette?

Hun smiler.

Jeg vil ikke vite hvor lenge det er igjen. Jeg fikk kreft før jeg var 60 år, og har levd med det i sju. Det blir verst for de som er igjen.

Anne Grimstad Fjeld

- Jeg vil ikke vite hvor lenge det er igjen

Hvor ble det av matoppskriftene, tenker du kanskje. Jo da, det ble en bok det også, nummer to.

- Jeg har mors håndskrevne kokebøker. Så jeg starter i Fredrikstad, der jeg ble født, og henger det videre på steder som knagger. "Mammas matminner" heter boka, med oppskrifter, men også fortellinger knyttet til dem, forklarer hun.

- Det var kaotisk i formen i starten, dette, men det har altså endt i to bøker nå. Podkast planla jeg også, basert på prosaboka, jeg laget studio i treningsbua her ute, og har laget ferdig fire episoder. Jeg har vært radioreporter tidligere og fikk med meg gjester, forteller hun.

Prosjektene til tross. Hvordan er det egentlig, å leve med kreften, å holde motet oppe, lurer vi.

- Med kreft lever man alltid med et håp om å bli frisk. For min del er det håpet lite. Men håpet handler om at de finner en ny type livsforlengende behandling. Jeg gikk for eksempel ett år på hormonpiller, og da stoppet alt opp. Så kom det tilbake etterpå. Det har vært mange nedturer. Jeg har vært oppgitt. Men i kreftforskningen skjer det mye, hele tida.

Hun trekker pusten, snakker videre, fort.

- Jeg vet jeg har mye kreft, av en alvorlig type, men mange lever også lenge med det. Så er det gledelig å være alvorlig syk, og føle seg vel. Jeg vil ikke vite hvor lenge det er igjen. Jeg fikk kreft før jeg var 60 år, og har levd med det i sju. Det blir verst for de som er igjen. De klarer seg jo uten meg, men jeg frykter at det blir tungt, for mann, og for barn og barnebarn.

Det er liksom ulovlig å si det, men jeg som har hatt kreft i sju år, kan. Jeg vil ta tilbake begrepet "ta deg sammen". Jeg vet hvordan det er. Ynkeligheten da jeg fikk kreft, vi hadde flyttet til Tjøme og jeg var bare søstera til Carl-Erik og kona til Per Espen. Nå skulle jeg være kreftdama også.

Anne Grimstad Fjeld

Konserter med bar skalle

Også siste måneders hendelser i Europa har preget Anne. Ukraina-krigen har fått henne til å ta til musikken igjen.

- Dette er et helt lavterskel-prosjekt, altså. Jeg var en slags småkjendis i min tid, humrer hun. - Jeg hadde noen tv-opptredener, blant annet. Jeg spilte gitar og sang, men etter hvert begynte jeg å turnere med Rikskonsertene, og da ble jeg så pinlig berørt av gitarspillingen min i møte med de flinke musikerne der, så jeg la bort gitaren på 80-tallet. Jeg rydder og rydder her, fordi jeg skal dø, og fant en enorm pappeske med gamle sangtekster jeg har sortert. Nå har jeg utfordret meg selv, Per Espen har skiftet rustne strenger for første gang i sitt liv, og jeg har øvd og øvd meg tilbake til samme nivå som jeg var på da, ler hun.

Anne holder hjemmekonserter fra egen stue, på Facebook og Youtube med gitarspill og sang.

- Det må være lov! Jeg har ikke min egen innsamling til Ukraina, men oppfordrer til å støtte på fellesnummeret til hjelpeorganisasjonene. Jeg kaller det skallekonserter, sier hun, og vender blikket oppover, mot egen, blank skalle. - Så kan folk titte, høre på og vippse. Kjendiser blir bedt om å være med på støttekonserter, men det er ingen som spør en kreftsyk 65-åring om det!

- Det er det som er gleden ved å ha kreft, man kan gjøre det man ikke ville gjort ellers, fortsetter hun. - Jeg må leve som om jeg skal leve evig, så er det slutt når det er slutt. Det er liksom ulovlig å si det, men jeg som har hatt kreft i sju år, kan. Jeg vil ta tilbake begrepet "ta deg sammen". Jeg vet hvordan det er. Ynkeligheten da jeg fikk kreft, vi hadde flyttet til Tjøme og jeg var bare søstera til Carl-Erik og kona til Per Espen. Nå skulle jeg være kreftdama også. Men å sette seg et mål, det trenger ikke være hårete og enormt, om det så er å gå 150 meter til butikken? Det er helsemessig lurt med aktivitet, men det skjer også noe mentalt. Når angsten for at sykdommen tar livet av deg kommer, er jeg streng, tar på skoa og går ut, uansett vær. Småvondt blir borte ved å røre på meg, heller enn å sitte hjemme og kjenne etter. Jeg opplever at jeg har funnet en måte å leve med kreften på.