Gå til sidens hovedinnhold

Det er deilig å dømme dem vi ser på TV

Men det gjør deg ikke særlig smart.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Jeg vokste opp med å se mye reality-TV. Sammen med venner og familie så jeg blant annet på Farmen, Robinson og 71 grader nord. Jeg lot meg ofte engasjere av menneskene på skjermen. Mennesker jeg følte jeg kjente, etter å ha brukt timevis i lag med dem.

Det jeg også gjorde, var å snakke om dem. Fra sofaen kom det kjærlighetserklæringer til dem jeg elsket, og latterliggjøring av dem jeg hatet. Hvorfor gjorde du ikke sånn? Hva er det du har på deg? Hvor dum går det an å være?

Dette er det nok mange som kjenner seg igjen i. Det er befriende å sladre om og dømme dem vi ser på TV.

Men så, i høst, befant jeg meg på den andre siden av skjermen. Som deltaker i årets 71 grader nord. Kommentarene handlet plutselig om meg.

Sladderet begrenser seg imidlertid ikke lenger til sofaen. Den deles nå med «alle» på sosiale medier. Og hatbrevene kan sendes ved et tastetrykk.

Spydigheter og hets

Det er fascinerende å se hvordan folk lar seg provosere av et i utgangspunktet uskyldig program som 71 grader nord. I år er det særlig jeg og min meddeltaker Helene Hima som har fått høre det av det norske folk. Kommentarfeltene og innboksen renner over av reaksjoner.

Jeg er enten for slu, for homo eller for lat, og Helene er for sutrete, for svak eller for diva.

Både jeg og Helene sa ja til å være med på 71 grader nord (vi meldte oss ikke på selv) for å lage engasjerende TV. At vi skulle lykkes så bra, tror jeg likevel ingen av oss så for oss. På den ene siden er det fascinerende å se at man kan greie å provosere så mange, men på den andre siden er det litt skremmende at folk tillater seg å si det de sier. Noen av kommentarene er direkte hets.

Vi er ikke de eneste som må stå i reality-stormen. Farmen-seerne ser ut til å være særlig nådeløse med sine deltakere. Eksempelvis har Inger Cecilie «IC» Grønnerød opplevd grov hets i høst. Hun har anmeldt flere av personene som har stått bak.

«Folk gir meg personlig personforfølgelse og personlig sjikane for noe de har sett på et TV-program», sier Grønnerød til TV2.

Virkelighet på steroider

Det er selvsagt forskjell mellom de som hater i egen sofa, og de som sender hat i sosiale medier. Men jeg mener begge deler vitner om samme tåpelighet: At man ikke skjønner hvordan TV lages.

Vi glemmer at reality-TV er virkelighet på steroider. Når man er på kamera, blir man en ekstravagant TV-versjon av seg selv. Karikert og tabloid.

Som seer blir man ofte kun kjent med én side av deltakeren. Dette gjør at det er lett å bestemme seg for hva man synes om ham eller henne. Det blir gjerne svart-hvitt: Enten elsker du, eller så hater du. Og så forsterkes gjerne denne følelsen jo mer du ser.

Reaksjonene minner derfor også om et dypere samfunnsproblem: Hvordan vi trekker kjappe konklusjoner om folk vi tror vi ikke liker. Om fremmede som mener, tror eller er annerledes enn oss. Det er slik som fyrer opp en allerede høylytt offentlig samtale og et mer polarisert samfunn.

Tell til ti

Vi skal selvsagt la oss engasjere. Vi skal heie og diskutere.

Men vi må ikke la oss «lure» og la oss provosere voldsomt av folk vi egentlig ikke kjenner.

Det er ikke TV-produksjonens skyld at alle sidene til deltakerne ikke kommer frem. Det er vår oppgave som seer å skjønne hvordan TV fungerer.

Det er ikke bare viktig for å beskytte deltakere mot unødvendig hets. Jeg tror det også er avgjørende for hvordan vi møter andre som ved første øyekast er ulike oss selv.

Så, neste gang du lar deg provosere av meg, Helene, Farmen-Inger Cecilie eller noen andre, tell til ti før du åpner munnen eller telefonen.

Bør du ikke egentlig være takknemlig for at vi lager god TV?

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.