Gå til sidens hovedinnhold

Det er ikke alltid at den som har oppmerksomheten, er den som har det mest interessante å formidle

Når flere mennesker samles tar det ofte ikke lang tid før praten går. Noen prater mer, og andre lytter.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Å fortelle en historie i en gruppe kan være en av mange måter å sanke oppmerksomhet på. Ofte til glede både for forteller og den som hører på. Du har sikkert også vært med på at den ene historien avløser den andre. Det kan fort bli en kamp om å beholde oppmerksomheten. Assosiasjonenes kunst driver samtalen stadig videre. Det starter kanskje med at en forteller om sin reise. Før historien er slutt forteller en ny person om sin egen nylige turopplevelse. I den historien handler det om barn. Før historien om barn er avsluttet og fortelleren har fått nevneverdig respons, er forteller nummer fire på vei inn i sine assosiasjoner om egne barnebarn. Slik går tiden uten at noe nødvendigvis fester seg i vår oppmerksomhet, bortsett fra det vi selv har fortalt og følelsen det gir å få litt oppmerksomhet. Å bli lyttet til, gjør kanskje først og fremst at vi blir ennå litt tydeligere for oss selv?

Oppmerksomhetsfordeling er nødvendig

Det er ikke gitt at vi har lært hvordan vi deler oppmerksomheten, og hvordan vi sender den videre. Det er ikke alltid at den som har oppmerksomheten, er den som har det mest interessante å formidle. Det er heller ikke sikkert at den som stadig tviholder på oppmerksomheten og tar den til seg før andre er ferdige, er oppmerksom på hvordan den stjeler. Sånn sett trenger vi mer oppmerksomhet på hvordan oppmerksomhetsfangingen foregår. Vi trenger hverandre for å slippe hverandre til, og begrense hverandres ustoppelighet. Oppmerksomhet er et gode, og oppmerksomhetsfordeling er nødvendig i en gruppe som vil vare over tid.

Enkelte er så usikre på sin verdi, at oppmerksomhetssuget kan bli til en hverdagskamp som må vinnes. Å være i deres skygge, er en tålmodighetsprøve. Blir det noen gang andres tur? I en del tilfeller er svaret avgjort nei, fordi selvfølelsen har hatt trange vekstforhold. Når vi avgrenser hverandre er det viktig å velge en måte, som ikke skaper tvil om den andres grunnleggende verdi.

Les også

Meldingene renner inn etter sønnens dødsfall: – Innimellom er det beintøft

Hva berører oss?

Å ha oppmerksomheten er som å ha et fiskesnøre ute, er det ikke? Det er en reel mulighet for storfangst, i form av opplevelsen av å bli bekreftet. De fleste trenger en eller annen form for bekreftelse for å ha det bra. Inkludert den som sjelden slipper til, eller ikke kan orke å ta sjansen på å dele av seg selv i frykt for å bli ytterligere avvist.

I samtaler som skaper vekst gir man ofte oppmerksomhet til hva som skjer i kropp og følelser, ikke bare tanker om historien som var. Det er spennende å snakke om hvordan det som oppleves inni oss kommuniseres ut, og hvordan det som kommuniseres ut virker på omgivelsene i øyeblikket. Da kjenner vi en gjensidig kontakt. Hva skjer ganske så ofte i de beste lag? Den første rekker ikke å fortelle ferdig, den rekker ikke å ta imot tilbakemeldinger, og de andre rekker ikke å stille sine spørsmål før ny historie er i gang. Det er som vi glemmer både å trekke pusten, og puste ut sammen med hverandre. Bekreftelsene uteblir eller drukner i prat. Bakenfor historien ligger det alltid et interessant landskap. Hva gjør at vi blir berørt, deler vi det med hverandre? Når vi brått avviser fortellinger som kan vekke vonde følelser og skifter tema på harde livet, er det ofte et viktig øyeblikk for å lære mer om egne følelser. Hva er som oftest behovet til oppmerksomhetssankere? Å bearbeide egne følelser og kjenne bekreftelse. Med ord, kroppsspråk eller handlinger gis bekreftelsene ofte ganske spontant mellom oss. Men det er ikke alltid det monner?

Les også

Cathrine (55) ble arbeidsledig. – Nå, Spange. Nå rakner du, tenkte jeg

Hva kan vi bekrefte hos hverandre? Vi kan selvsagt bekrefte det den andre har, men dette er ikke et solid fundament å hvile selvfølelsen på. Vi kan også bekrefte det den andre gjør. Prestasjoner er ofte synlige, og lette å kommentere. Men de er ikke et solid fundament for selvfølelsen når det røyner på.

Hva er det vi bekrefter hos hverandre egentlig? Det som får oss til å le, eller gjenkjenne noe i vårt eget liv? Kan vi klare å formidle tilhørighet, kjærlighet og felleskap på flere måter? Kanskje trenger oppmerksomhetsfangerne inni oss, og blant oss mer bekreftelse på følelsene som finnes på innsiden? For de fleste er det ikke likegyldig hva slags kvalitet det er på oppmerksomheten og tilbakemeldingene vi får. Så vi får hjelpe hverandre med å dele oppmerksomhet. Kanskje ventetiden før jul kan bli til en refleksjonstid over hvilke bekreftelser vi kan gi som fremmer forståelse og varme mellom oss i mørketida? Det er mye i en enkel reisehistorie vi kan gi oppmerksomhet til.

Kommentarer til denne saken