Balansen mellom å være en yrkesaktiv, men trygg og tilstedeværende mor. Balansen mellom å tjene tilstrekkelig penger for å holde sin egen husholdning, og ikke la jobben gå utover samværet med resten av familien. Balansen mellom å holde seg fysisk aktiv (og attraktiv), og ikke bli fullstendig utslitt. Balansen mellom å ikke ta alt ansvaret som faller på skuldrene dine, og å gjøre en passe god innsats. Balansen mellom å være en ansvarlig arbeidstaker, og å legge ansvaret over på systemet når det trengs.

Jeg har kommet frem til en ting. Jeg får det ikke til.

Det er nemlig ikke bærekraftig å være kvinne. Ikke i et helt livsløp. Når jenter i ungdomsskolen er tre ganger så mye plaget av kroppslige vondter, depressive symptomer og misfornøydhet med utseende sitt enn gutta. Når føde- og barselomsorgen stadig bygges ned. Når kvinnehelse ikke prioriteres i forskning. Når menns vold mot kvinner kamufleres som «familietragedier» og hver tiende kvinne har vært utsatt for voldtekt. Når et høyt sykefravær ikke er en nyhet, men er et vedvarende sykdomstegn i kvinnedominerte yrker i offentlig sektor (sitat Ida Høiby, tillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund Innlandet).

Jeg prøver å være en solid bærebjelke i møte med barna og familiene på jobben min på helsestasjonen. Jeg prøver å være en solid bærebjelke for mine egne barn hjemme. Men jeg nekter å være en solid bærebjelke for resten av samfunnet. Da må det først legges til rette for at kvinnerollen er bærekraftig. Premissene for kvinner må endres!

Derfor skal jeg selvsagt gå i tog på 8. mars – den internasjonale kvinnedagen. Jeg er helt sikker på at jeg finner mange paroler å stille meg bak. Er du ikke helt fornøyd med tingenes tilstand du heller, foreslår jeg at du finner deg et tog du også. Gratulerer med Kvinnekampdagen!