Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da jeg fikk tilbud om ny jobb, var jeg ikke treg med å takke ja. I lang tid hadde jeg lett etter potensielle nye jobber i Sandefjord omegn, som jeg kunne gi meg noe litt mer stabilt enn vikariatet som skulle løpe ut året. Det var ikke mye å søke på i området eller i nærheten av der jeg bor, så etter flere mislykkede intervjuer hvor jeg kom langt (men ikke langt nok), utvidet jeg horisonten litt. Til hele Vestfold.
Jeg måtte være åpen for å kjøre mer enn ti minutter til jobb, med de ulempene det fører med seg.
Men så kom jeg over en stillingsannonse. Den ropte på meg: hus- og hjem journalist. Alt jeg har gjort og skrevet om de siste årene har vært husrelatert. Eller, det er en overdrivelse. Jeg har vært fall gjort mye av det. Laget boligsaker, hatt en stor interesse for interiør som jeg har utfoldet meg via Instagram med og hjulpet til i mammas interiørbutikk.
LES OGSÅ: Dersom jeg ikke hadde nok å gjøre, har jeg det nå
Men det var én hake. Selvfølgelig.
Slike jobber vokser ikke på trær i Sandefjords-området. Spesielt ikke i lokalavisene. Og hvor var jobben? OSLO… Selvfølgelig måtte den ligge der. Jeg fikk helt angst av tanken. Kollektivreising? Æsj. Mange folk jeg ikke kjenner? Æsj. Stinkende t-bane? Æsj. Men drømmejobben? Ja takk. Jeg hev meg på og takket ja.
Det er ikke ofte man tar sånne valg i livet. Valg som du vet at kommer til å endre alt, dersom man takker ja. Valg som endrer livet ditt fra én vei til en annen. Og det valget tok jeg.
Jeg startet jobben min i forrige uke. Reiseveien til jobb er altså overraskende mer enn 10 minutter. Så mye kan jeg avsløre. Jeg startet den første mandagen klokka 04.00. HEI OG HOPP! Det føltes ut som om jeg hadde fått jobb i radioen eller God Morgen Norge, når ringeklokka gikk av. Jeg hadde beregnet goood tid og ordnet håret kvelden i forveien.
Jeg skulle hoppe på 06.15 toget fra Stokke. Men da toget kom litt før tiden fikk jeg panikk og hoppet på. Det gikk visst 20 minutter tidligere. Vel framme på Oslo S fikk jeg somlet meg videre til t-banen i riktig retning. Og etter en tjue minutters omvei var jeg vel framme på min nye jobb.
Etter en flott første dag på jobb stod jeg støtt og ventet på toget hjemover i det som virket som en evighet.
Flaksen min sørget for at det var nettopp denne dagen kommunikasjonssambandet til toget gikk føyken.
Dermed stod alle togene i landet stille i 20 minutter. Typisk meg at det kun var beregnet tjue minutter fra toget skulle stoppe hjemme til barnehagen stengte.
Jeg kan avsløre at toget jevnlig har signalfeil. De har iallfall signalfeil i rute, i det minste.
Heldigvis for meg hadde samboeren min fri den dagen og kunne hente sønnen vår i barnehagen. Men jeg har virkelig fått kjenne på det stresset det blir å skulle pendle tre dager i uka.