Dette er kjente sitater fra flere politiske partier, og de gjenspeiles i deres statsbudsjettforslag.

Nå har SV lagt frem sitt alternative budsjett, og vi har prioritert de som trenger politisk handling aller mest. Det er de familiene som går til grunne i overfylte flyktningleirer, det er barna som snart fryser i hjel i en vinter skog mellom Hviterussland og Polen, og det er de enslige mindreårige som har fått satt sine liv på vent med midlertidige opphold i Norge.

Det er ikke slik at vi må velge, vi har ressurser til å både hjelpe der de er, vi har muligheter for å bistå med integreringen av de som bor her, og vi har mulighet for å gi flere beskyttelse for forfølgelse og krig.

Vi har ikke bare muligheter, vi har et etiske ansvar for å føre en human og solidarisk politikk. Når vi over mange år jobbet for å fremme menneskerettighet og kvinneaktivister i Afghanistan, som nå har flyktet til naboland med fare for egne liv, har ikke vi et etiske ansvar for å beskytte dem?

Dette er ikke sløsing, men en god og fornuftig politikk.

I SV sitt alternative budsjett så ønsker vi å ta imot de kvoteflyktningene FN ber oss om, vi vil gi husrom for tusen av de mange som er i leire, og vi vil ha en økt rettsikkerhet for de barna som bor i Norge. I tillegg så øker vi støtten til frivillige organisasjoner på området, flere rådgivere i skolen og styrker introduksjonsprogrammet i kommunene.

Så til slutt, denne politikken er ikke kun en utgiftspost i et budsjett, det er også et behov for arbeidskraft og levedyktige distriktskommuner. Vi er i behov av helsepersonell, bussjåfører, håndverkere og industriarbeidere som vi helt sikkert finner blant våre nye landsmenn og deres barn i fremtiden. Dette er å vise solidaritet, men det handler også om å skape og utvikle Norge som et lite land helt her i nord.