Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er noe hakkande gæli... Et samfunn som Norge må se seg for god til slik behandling.
En kan alltid bare uttale seg på grunnlag av hva en selv vet, men selv om jeg ikke har lang medisinsk erfaring, har jeg jobbet i det norske helsevesenet i flere år og har vært pårørende flere ganger.
Hvordan har det seg at en ung person, som har opplevd svikt i omsorg og av systemet i over 10 år, blir sendt avgårde fra et sykehus når personen er suicidal? Hvordan har det seg at kortidsprogram foretrekkes fremfor et langtidsprogram? At et lovet langtidsprogram gjøres om til et par uker etter at en instans har lovet noe annet? Hvorfor klarer ikke samfunnet å se mennesker i sin helhet, forstå at skal man få langvarig bedring, må man se langsiktig?
Man trenger ikke være spesialist i psykiatri for å forstå at noe er hakkande gæli når unge mennesker har vært inn og ut av systemet siden de var 12-13 og det fremdeles ikke er et opplegg når de fyller 30. Med alt det flotte som blir sagt når kjente mennesker tar det forferdelige steget det er å ta sitt eget liv, er det på tide at samfunnet bretter opp ermene og tar ansvar!
Janne og John er bekymret: – Dette har vært en tøff tid for mange. Nå kommer det en til.
Noen vil kanskje si at en er ens egens lykkes smed, at alle har ansvar for eget liv, men steike heller! Livet er for mange et kaos (oppvekst, miljø, misbruk, svikt, psykiatri) og ingen, sånn innerst inne, uavhengig av hvor barske de er, ønsker å ha det ille! Og samfunnet er absolutt ikke tjent med at folk har det ille.
Jeg er såpass oppegående at jeg vet at et av svarene på hvorfor ting ikke fungerer, er midler, penger. Men, det er bare et svar. Vi trenger mer kunnskap, men også mer empati. Er det noe mennesker trenger, så er det å bli sett, om det så gjelder spedbarn, barn i barnehage, sjenerte elever på skoler, folk i arbeidslivet, uføre, folk i parforhold, eldre på institusjoner. Og, bli møtt med respekt.
«Sara» (27) lever med daglige selvmordstanker, men blir nektet den hjelpen hun ønsker: – Jeg er helt desperat
Det å be om hjelp, er skitvanskelig, og når folk ber om hjelp, skal de bli hørt på og fulgt opp. Selvfølgelig skal folk ta ansvar, men for mange er de så langt nede, at det de trenger først og fremst, er å bli sett, hørt på, hjulpet, få igjen trua på noe igjen... Man ber vel ikke et spedbarn om å ta ansvar. Likeledes ber man ikke hjelpeløse mennesker om å ordne opp i ting de ikke klarer!
Mange jeg kjenner i helsevesenet, som gjør en skikkelig god jobb, er nesten utbrente. Fordi systemet ikke anerkjenner tida de bruker på å blant annet snakke med pasienter, blir de pisket rundt, kommer utslitte hjem, sliter med dårlig samvittighet og søvn.
Jeg etterlyser et system, ledere og politikere med guts, som tør å ta på seg ansvaret det er å stå frem å si at ja, budsjettet gikk til himmels. Men pasient den og den har fått et bedre liv med mye mindre angst, stemningen på skolen er bedre. Vi må tenke nytt, tenke langsiktig, tenke helhetlig!