Forrige uke kom nyheten om en studie som viser at statsforvalterne gir 9 av 10 barn medhold i at de har «opplevd mobbing». Og i med at det dreier seg om telling, går jeg ut fra at de studerende har rett; så vanskelig kan det ikke være å føye én til én, og to til to.

Dette må vi altså feste lit til. Det er så ille som rapportert!

Det er bare det at dette ikke er en nyhet. Ikke fordi nullvisjonen om «opplevd mobbing» er rent vås; unger har ertet hverandre i all tid, og kommer til å fortsette med det så lenge det finnes mennesker på jorden, men fordi opplevelser ikke er nyheter …

De er opplevelser.

Og de må vi jo tro på, det skulle bare mangle. Vi kan ikke si til mennesker at de ikke opplever det de opplever. Og vi kan i hvert fall ikke si det til barn.

Men når personlige opplevelser blir nyheter, oppstår et problem. For vi må jo gjøre noe med det folk opplever. Opplevelsen må på en måte fikses. Vi kan ikke trekke på skuldrene av at ungene våre har opplevelser så fæle at de griner. Derfor må noen ta affære, og noen er i dette tilfellet statsforvalteren, som må knipe rektorene så ettertrykkelig i ørene at uvesenet blir borte

Dette er nytt. For da jeg var barn satt jeg på mammas fang når opplevelsen var trist. Det var hun som strøk meg gjennom håret og trodde meg, det var hun som ga skolen beskjed når ting ikke var som de skulle. I dag er det altså statsforvalterne. De skal både trøste å ta affære.

Fordi en studie nå er lagt fram som sensasjon.

Misforstå meg rett; jeg sier ikke at mobbing ikke er et onde vi bør gjøre noe med, jeg sier at når opplevelsen blir nyhet, blir nyheten umulig å forholde seg til. At ædda-bædda er opplevd realitet der unger ferdes, er jo ingen nyhet, det er common sense. Og folk som ikke har sensasjonsmakeri som yrkesvei omdøper ikke slike selvfølgeligheter til sjokk.

Ikke fordi det er unødvendig, men fordi det er skadelig.

For sensasjonen står i veien hvis vi vil ha en rasjonell tilnærming til et uvesen vi kan bøte, men aldri fjerne helt. Å tro at vi kan utrydde leie opplevelser med altruistiske besvergelser, er like rasjonelt som å tro at kreftsvulster kan fjernes ved håndspåleggelse. Det er velmenende, men folk med hode på skaft vet at det er kvakksalveri og rent tøv.

For vi har sett dette før, fenomenet er det samme i klimaspørsmålet, i kjønnsspørsmålet, i rasismespørsmålet og i den høylytte vrælingen fra landets skakke og skeive; når opplevelser blir nyheter, blir bildet alltid svart/hvitt. Nyansene blir borte, kulørene blir borte, fargene forsvinner. Undring erstattes med visshet, tvil med overbevisning. Alt annet enn enig eller uenig blir umulig. Men vi kan ikke være enige med opplevelser, og ikke kan vi være uenige heller. Og presenterer vi dem som nyheter, er de ikke nyheter.

De er mitraljøser.

Derfor gidder jeg ikke å problematisere det statsforvalteren har fått på sitt bord om mobbing. For det vet jeg, at prøver jeg med så mye som en ørliten nyansering, vil samtalen øyeblikkelig bli skutt i filler. For antimobbesoldatene har tatt ladegrep, og vil ta meg ut med nakkeskudd hvis jeg så mye som prøver å si noe.

Fordi nyhetsformidlerne gjør opplevde erfaringer til ammunisjon. Tror du meg ikke, kan du jo forsøke; i det øyeblikket du hever stemmen til kritikk, vil en ny personlig opplevelse bli avfyrt mot deg. Og hver eneste én av dem vil være et dødelig skudd.

Men når det skjer er det ikke bare den kritiserende som avlives, det er selve kritikken.

Eller det sånne som meg kaller den opplyste samtalen.