«Comedy in general is the ultimate form of free speech, because you get to poke holes in all the pretentious bubbles politicians and pundits and popes and pretenders try to float over our heads.» Denis Leary.

Leary drar gruppene det er gøy å tulle med over samme kam. Genialt, når man tenker over det, selv om ikke alle disse har fått utdelt såkalt humor med vidd.

Men til alvoret: Jeg tenkt mye på ytringsfrihet og åpenhet etter at en spaltist – les meg – opplevde et snøskred fra maktens kalde tinder. Politikerne kom ut i all sin gru på tvers av partifargene mens de sablet ned spaltisten. Veldig spesielt. Men jeg er ikke eneste offer, for her i byen ser vi at beboere, arkitekter, kunsthistorikere og varslere får passet påskrevet. Denne spaltisten tåler det og blir bare mer sta (og det gjelder alle de nevnte), men det er lov å undre over hva som skjer. Det gjør jeg også, innimellom fnisene.

Men ting er ikke morsomt for alle. Maktarrogansen vi ser går ut over folk flest, da er det et problem. Nedre Langgate nevnes ofte, og utbyggingen der er vanvittig grov og ufølsom overfor naboene. Jeg trodde politikere skulle lytte til folket, ikke bare tekkes furtepaver som blir sure når de tror de blir kalt oligarker. Jeg må ha tatt grundig feil.

Ytringsfriheten later til å være i fare, både i verden og her hos oss, uten at det ser ut til å bekymre politikerne nevneverdig. Ifølge dem må man engasjere seg politisk for å ha rett til å mene noe. Om man da ikke er enig med dem, da er det sikkert greit med store ord.

Men jeg har lurt på det praktiske ved at alle skal engasjere seg. Folkemøter på torget? Jeg tror ikke politikerne egentlig mener at de vil ha med alle oss, de har bare ingen andre argumenter. For fritt for ikke stå nede i Rådhusgata i en folkemengde for å prøve å stemme over nytt kulturhus i Messehall B. Jeg ville ikke blitt hørt, men det gjør jeg nok ikke nå heller. For det er rart hvor fraværende politikerne er når det ubehagelige drøftes.

Det holder ikke å klippe snorer iført bling, man må også være litt ydmyk, innrømme feil og hjelpe Gunda på 95 over gaten. Billedlig talt.

Som en av ildsjelene bak Arkitekturopprøret her i byen, får jeg tilsendt saker fra fortvilte beboere. Politikerne gjør antakelig det samme. De fleste av sakene er opprørende, men det er rart ikke flere lar seg opprøre. Politikerne, for eksempel. For disse sakene går sterkt ut over folks trivsel og livskvalitet.

Nå skal jeg ikke mase om Esso på Vallø eller tretårnet til Buchardt, for disse tingene vil det bli grunn til å ta opp senere. Begge deler vil nok komme opp. Men la meg ta et superenkelt regnestykke:

Med 400 boliger på Vallø og fiktive 0,5 (!) bil per boenhet, slik man så sjenerøst har regnet i krysset Ulvik-/Valløveien, så vil det bety 400 bilpasseringer i døgnet. Gjennom trange gater, Tolvsrød og ikke minst: 2+-feltet i Presterødbakken. Jeg bare …. hallo? Det er skikkelig hinsides. Tror noen på 0,5 bil-tallet?

De nye boligene i Ulvikveien er ille nok, men legg til boliger på Saba-tomten, fuglekasser i Husvikveien, boliger på Jarlsø, Kaldnes, brakker på Gauterød, himmelske takhager ved Maxbo … hei, hvor det går! Unnskyld meg, men hva tenker dere? Hvor skal folk gå på skole, i barnehage, parkere, gå tur (snart ikke skog igjen), bo på aldershjem? Vi kan faktisk ikke bare bo – eller eventuelt handle på kjøpesentre. For slike monstre bygges utrolig nok fremdeles.

Når får vi servert en helhetlig plan? Hva er tanken? Jeg lurer. Tenker dere på folks trivsel eller er det bare vekst som teller? Synes dere det er greit å jobbe i stillhet for så å servere oss ting som tidenes verste julegave?

Om noen velger å la seg krenke av dette, så bør dere gro litt vidsyn og humor. Dette er ren kritikk. Og det må dere tåle, for dere har valgt å stå på en partiliste og velges inn som våre ombudspersoner. Det er nemlig det dere er.