Gå til sidens hovedinnhold

Det jeg har rett på

Det litt spesielt å få brev fra kommunen den 16. desember om å velge blant seks leverandører av BPA. Frist for svar: 17. desember.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ulobas generalsekretær, Vibeke Marøy Melstrøm, skrev tirsdag 4. januar en kommentar om Færder kommune med tittel: «Gir ikke oss funksjonshemmede assistansen vi har rett på».

Men jeg kjenner meg ikke helt igjen, fordi jeg opplever at Færder anstrenger seg for å videreføre min BPA-ordning slik den var i Nøtterøy kommune. Jeg får de assistansetimene jeg har søkt, og jeg kan bruke dem fleksibelt.

Les også

Færder gir ikke oss funksjonshemmede assistansen vi har rett på

Jeg har selv hatt Uloba som arbeidsgiver for assistentene mine i 11 år, men ikke de fem siste. Alle seriøse BPA-leverandører bygger på den grunnmuren som Uloba har støpt. Men når Vibeke kommenterer konsesjonsgrunnlaget som Færder kommune lagde i høst, før nye tjenestekonsesjoner skulle tildeles, da tror jeg hun har tatt noen ting i verste mening.

Vibeke skriver at Færder kommune vil kreve at funksjonshemmede må avklare med kommunen, dersom de skal reise ut av Norge. Jeg har spurt, og det er bare dersom arbeidsledere/vedtakseiere skal ha med seg assistentene ut av landet i mer enn seks uker, at det må avklares med kommunen. Ja, da har kommunen et ansvar som oppdragsgiver, og da skjønner jeg at kommunen vil at vi sier fra.

Så er det vikarordningen. Vibeke har rett i at vi har ansvaret for å rekruttere, lære opp og lede våre egne assistenter. Det gjelder også assistenter med tilkallingsavtale. Dette er selve hovedprinsippet med BPA. Men for de av oss som trenger assistanse hele døgnet, hele uka, hele året, kan det faktisk skje at alle våre egne er spurt om å dekke et plutselig fravær, og ingen kan jobbe. Det kan dreie seg om fare for liv og helse, hvis ingen stiller opp. Faktisk en helsetjeneste, og motsetning, og i tillegg til, BPA.

Les også

Aage er sjokkert: – Funksjonshemmede må få godkjent utenlandsreiser

Derfor har jeg bedt kommunen om å spørre dem som søker tjenestekonsesjon hvordan de kan hjelpe meg og andre i samme situasjon. BPA er et likestillingsverktøy, og gjør meg i stand til å leve et liv som ligner mest mulig på det livet jeg ville ha levd uten alle funksjonsnedsettelsene mine. Men her snakker vi om en nødssituasjon. Ingen trenger å forholde seg til en tenkt løsning før de ber om den.

Det Vibeke har grunn til å bekymre seg over, er timeprisen. Det kan bli vanskelig å levere gode arbeidsgivertjenester hvis leverandøren får for dårlig betalt. En pris på 400 kroner timen er å skru tilbake til et nivå som gjaldt for fem år siden. Det rimer dårlig med løftet fra den sittende regjering om 300 friske millioner til «ressurskrevende tjenester». BPA er en ressurskrevende tjeneste. Vi vet at vi koster penger, Vibeke.

Jeg aner ikke hva som har foregått mellom kommunen og konsesjonssøkerne i høst. Vi, cirka 15, som faktisk er avhengige av BPA, har ikke sett konsesjonsgrunnlaget eller kravspesifikasjonen. Og vi vet ikke hva søkerne har svart. Derfor var det litt spesielt å få brev fra kommunen den 16. desember om å velge blant seks leverandører. Frist for svar: 17. desember.

Mari Bjurgren, Føynland i Færder

Kommentarer til denne saken