Gå til sidens hovedinnhold

Det liberale demokratiet og ytringsfriheten er under press!

Jeg ser med bekymring på den negative utviklingen med økt polarisering av konflikter og opprør i vestlige land som tidligere kun ble assosierte med totalitære og fascistiske regimer andre steder i verden. Hva har skjedd med demokratiet vårt? Hvordan har vi kommet hit?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Et viktig kjennetegn på et godt og stabilt demokratisk samfunn er at det eksisterer en reell ytringsfrihet med informasjons- og meningsutvekslinger for å kunne danne våre egne meninger, og som medvirker til deltakelse i samfunnsdebatten. Men hvordan kan en slik meningsutveksling med rom for pluralisme skje uten en splittelse av befolkningen?

Selv om ytringsfriheten er beskyttet av grunnloven og er en menneskerettighet, så har den noen begrensninger. Dagens lovbegrensninger av ytringsfriheten er forbud mot å fremsette trusler, ærekrenkelser, privatlivskrenkelser, trakassering og grovt pornografiske, diskriminerende og hatefulle utsagn.

Et liberalt demokrati må tolerere legitim kritikk og saklige debatter. Ingen har rett til å tilrane seg meningsmonopolet, men må ha rom for sjenerøsitet og toleranse. Det er kun gjennom opplyst debatt at vi får en opplyst befolkning. Jens Bjørneboe uttalte at å bøye seg for autoriteter uten å ta selvstendig stilling og akseptere ting man ikke selv har gjennomtenkt, er det usleste et menneske kan gjøre.

Den norske pressestanden har stort sett gitt konsensus om å frede både barnevernet og islam mot kritikk. Kan denne mangel på risiko for korrigerende syn fra samfunnets side ha medvirket til maktovertredelsene som barnevernet nå dømmes for i barnevernssakene i menneskerettighetsdomstolen?

Årsaker til økt polarisering

Selv når det er nødvendig for å få fram informasjon og faktaopplysninger er risikoen stor for at noen vil kunne føle seg krenket i dagens debattklima. Krenkelseskortet spilles i dag veldig ofte ut og setter derved en stopper for videre diskusjon av temaet. Dette kan bidra til å øke polariseringen av debatten dersom en av partene føler seg kneblet av påstanden om krenkelse fra motparten. Skam for å ha krenket noen er lett å påføre, og er den enkleste formen for sosial kontroll.

I dag har venstresiden tilranet seg meningsmonopolet og har derfor fått definisjonsmakten samtidig som de viser stor mangel på sjenerøsitet ovenfor sine meningsmotstandere. En åpen og fordomsfri debatt kan føre til forbedringer og ny innsikt, men det forutsetter at alles syn får komme fram.

Dersom mange av befolkningen utestenges fra deltakelse, så får man heller ikke de beste resultatene. En sunn og god samfunnsutvikling bygger derfor på en reell ytringsfrihet. Å kreve respekt ved å true med represalier gir ikke noe godt debattklima. Å skremme sine meningsmotstandere til taushet kan gjøres for å oppnå et vikarierende motiv som kan være til stor skade for samfunnet på lengre sikt. Et ekstremt eksempel på en slik samfunnsskade er nazistenes maktutbredelse i Tyskland som førte til forsøk på utryddelse av jødene samt 2. verdenskrig.

Mange tyske jøder var veldig driftige og velstående innbyggere. Den skjulte agendaen for nazistenes rasisme mot jødene var derfor å overta deres forretninger og eiendommer. Man kan derfor hevde at nazistenes rasisme bunnet i misunnelse og grådighet ovenfor denne gruppen. For å konstruere og fremme et hat mot jødene klandret nazistene jødene for bl.a. tapet av 1. verdenskrig, at de var uærlige og at de var «undermennesker». Jøder som rømte landet fikk ikke lov til å ta med seg noen eiendeler og måtte fraskrive seg all sin eiendom til den tyske stat. Staten overtok også boliger, forretninger og andre eiendeler fra jødene som ble sendt til konsentrasjonsleirene.

Selv om vi helt siden etter krigen har satt søkelyset på tiltak for å motvirke rasisme, så er konfliktnivået i dagens rasismedebatt sterkt økende. Et tiltak for å redusere polariseringen av slike konflikter kan derfor være å styrke vår evne til å vise toleranse ovenfor meningsmotstandere. Islamofobi er f.eks. et begrep som utelukkende brukes som en hersketeknikk ovenfor meningsmotstandere.

Hva betyr egentlig toleranse?

Vi liker å tenke på oss selv som tolerante og inkluderende personer. Men toleranse betyr ikke å kun akseptere godhjertede eller sosialt akseptable utsagn. Toleranse betyr også å lytte til påstander du ikke liker eller er fundamentalt uenig i. Derfor er det viktig å ha god evne til å møte meningsmotstandere ved å argumentere saklig imot synspunktene.

Johann Wolfgang von Goethe hevdet at toleranse betyr å møte våre meningsmotstandere med stor evne til å tolererer hva andre sier eller gjør, selv om du helst skulle ønske at verden var det foruten.

Er demokratiet blitt irrelevant når kun de som roper høyest blir hørt, og uønskede tanker blir ekskludert, marginalisert og undertrykket, også av mainstream mediene? Kan vi i fellesskap motvirke denne skadelige utviklingen av samfunnsdebatten ved å øke vår toleranseevne?

Kommentarer til denne saken