Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kan det være så vanskelig? Denne gangen er svaret et rungende ja! For hva skal vi egentlig gjøre med bøllene? Du vet de som konsekvent presser seg først både i trafikken og i kassakøen, eller som er så brautende på sosiale medier at du får vondt i øynene bare av å se ALLE DE STORE BOKSTAVENE som er hamret ned i tastaturet. Ofte bastante meninger om komplekse tema uten fnugg av faktisk forståelse av virkeligheten.
Så hva skal vi gjøre for eksempel med den tilårskomne BMW-en uten blinklysrelé som presser seg inn i Presterødbakken mens styggefingeren holdes ut av vinduet hele veien til toppen? Eller hen som tar på seg de imaginære piggskoene og trekker med seg snørrungene og topptung handlevogn foran hele køen på Rema lørdag formiddag?
Det er ikke til å stikke under stol at dagene kan gå litt i ett når arbeidsreisen består av en nedtur på 11 trinn
La meg ile til med en presisering: Jeg har full forståelse for at folk gjør feil i trafikken eller at de ikke oppfatter situasjonen rundt seg raskt nok og derfor begår bøllete oppførsel. Det er ikke de jeg prater om. Jeg tenker på de en kollega av meg karakteriserte som mennesker som akkurat har nok empati til ikke å være psykopater, men som ikke enser eller anerkjenner andre mennesker rundt seg og deres behov.
Ofte tenker vi på bøllene som enten yngre menn som må bruse med fjæra eller middelaldrende menn med store biler, båter og ditto ego. Men min erfaring er at de kommer i alle aldre og fasonger. Nylig skulle jeg innom et sykkelverksted for hente min reparerte sykkel. I det jeg var i ferd med å entre inngangsdøra, kommer en elsykkel med en liten gråhåret dame med en slags kontroll i stor fart rett mot meg. Med mine nærmere to meter lar jeg meg ikke avskrekke så lett, tar et raskt steg forover og unngår påkjørselen. Inne i butikken får jeg utført ærendet mitt, men mens jeg venter på sykkelen, kommer den lille gråhårede inn og slenger ut følgende: – Jeg så nok at du brukte de lange bena dine for å komme foran meg.
Jeg må innrømme at jeg ble tatt litt på senga da, og dermed slapp hun billig unna bøllingen.
Jeg tar gjerne knuffende medpassasjerer på Tønsberg stasjon om du gir meg hverdagen tilbake
Så hva skal vi gjøre? Det nytter nok ikke å hente Maren fra «Fra bølle til bestevenn», selv om bøllevariasjonen blant mennesker nok er minst like stor som i hundeverdenen. Dessuten tror jeg det skal litt mer enn massiv repetitiv trening og godbiter til for å endre våre bøllers behov for brautende framferd. Tror heller ikke trusselen om omplassering hjelper så mye.
Nei, så selv om jeg jobber i tankekraftkrevende industri og dermed har råd til å bruke den energien som trengs for å finne en løsning på problemet, klarer jeg ikke å se noe som kan føre til varig endring. Så la oss nå gå sammen og se om det er noe vi kan gjøre.
Så derfor sier jeg igjen: Kan det være så vanskelig? Og denne gangen er jeg helt sikker på at svaret er ja.