Det skal lønne seg å ta grønne valg, leser jeg stadig vekk. Men gjør det egentlig det?

Da jeg var liten kjørte de aller fleste fossilbiler, på butikken tok vi aldri med handlenett, og i barnebursdag drakk jeg alltid brus med plastikksugerør. I dag triller lydløse elbiler på veiene, handlenettet har fast plass i sekken, og om litt under tre måneder vil plastikksugerørene forbys.

Innen 2030 har Norge mål om å halvere klimagassutslippene sammenlignet med 1993. I 2019 hadde utslippene gått ned med 2,3 prosent, ifølge tall fra SSB. Det er bare å spenne på seg skia, vi nordmenn har fortsatt et ganske langt stykke å gå. Så hvordan skal vi klare det? Når skal vi begynne å ta kloden vår på alvor?

Vi skal pante alt alltid, og miljøagentene er ikke sure, bare veldig veldig skuffet. Leo Ajkic vil bli kalt en bruk og bruk-fyr, og Atle Antonsen har en klar beskjed; «ta deg sammen a’». Og kanskje det er nettopp det vi må gjøre? Alle sammen. Både du og jeg og politikerne våre. For er det nok å kildesortere og forby engangsartikler i plast? Er det nok med reklame som oppmuntrer til holdningsendring? Jeg tror det både må lovendring og holdningsendring til, for å nå vårt felles mål. Vi må spille på lag. Nå har vi panta flasker i ganske mange år, nå er det på tide med nye utfordringer. Myndighetene må ta sin del av ansvaret.

Det skal lønne seg å ta grønne valg, leser jeg stadig vekk. Men, gjør det egentlig det? Selvfølgelig velger både unge og eldre innenriksflyvninger i stedet for tog, når flyprisene er helt urimelig lave, og tiden en sparer betydelig. Hadde prisene blitt skrudd litt opp, hadde man nok tenkt seg om to ganger, før valget ble tatt. Politikerne har mulighet til å påvirke valgene vi tar. Ikke bare dilemmaet tog versus fly.

Vi panter og panter, drikker brus av pappsugerør og har med handlenett på butikken. Hverdagskampen skal vi fortsette å kjempe, men nå er det på tide at myndighetene gir oss større utfordringer. Klarer vi seks timer på skinner, i stedet for én i lufta? Klarer vi oss uten bil i bykjernen? Og kan vi leve i et samfunn der økonomisk vekst ikke er det viktigste, og si oss fornøyd med en litt lavere levestandard? Blir det lagt til rette for dette, er jeg ganske sikker på at vi skal få det til. Jeg er klar, er du?

Hva skal til for at vi begynner å ta kloden vår på alvor, spør jeg meg selv igjen. Tiden da i hvert fall jeg ikke fikk klump i magen av å glemme handlenettet, er forbi. Det er snart tretti år siden 1993, vi har ni år igjen før utslippene våre skal være halvert. For å kunne holde løfte vårt, og bidra til fellesskapet, må kanskje enda flere drastiske tiltak til? Og drastiske tiltak vet vi, etter ett år med unntakstilstander, at vi kan tilpasse oss. Jeg er med, er du?