De gode rådene. Tipsene. Læresetningene fra de som er eksperter på barn på internett.

Og dem er det mange av.

Noe av det lureste ekspertene og superpedagogene gjør er jo å være konkrete. «I stedet for å si A, si B». «Sliter du med X? Kanskje fordi du gjør mye av Y? Gjør heller Z.» Ikke til å misforstå, støttet av forskning og greier. Og det er nettopp det som gjør at pekefingeren også føles så innmari personlig.

LES OGSÅ: De er ufrivillig barnløse: – Jula minner en om det man ikke fikk, igjen og igjen

Jeg sa nøyaktig det man ikke skulle si, jeg. Igjen. Jeg sa at det ikke ble dessert om de ikke spiste opp. Jeg sa at de skulle få belønning om de gjorde det jeg ba om. Jeg trua med sanksjoner om de ikke fikk opp farta. Jeg ga til og med ros på feil måte: «Så flink du er», sa jeg, når jeg burde sagt «nå konsentrerer du deg hardt, ser jeg». Det er lett å skylde på trøttheten og de mange «skulle, burde, måtte» som svirrer rundt i hodet, men hvis jeg skal være helt ærlig, så var det aldri tid til å være superpedagog på hjemmebane i utgangspunktet.

LES OGSÅ: Får vondt i magen av å tenke på julaften i fjor: – Det er så skjørt alt sammen

Når kan det få renne over?

Og ja, de som gir disse rådene er fagfolk og pedagoger, men de gir råd til oss foreldre. De går ikke direkte frem og ber oss være pedagoger med all tid i verden til å takle barna på oppskriftsmessig måte, men de gir gode råd for hvordan man kan gå frem. De vil hjelpe foreldre til å være rolige i alle situasjoner som oppstår med barna. Fordi rolig = trygg. Vi trenger at barna våre er trygge på oss, så den kjøper jeg. Men hvor langt skal vi la det gå? Når er det «lov» å la det renne over? Det sies det ikke så mye om, og det (tror jeg) er kjernen i det jeg synes gjør dette nye synet så vanskelig.

LES OGSÅ: Marthe og Jeanette rekker ikke jobben: – Barnehagen må åpne tidligere

Jeg er fornuftig, rasjonell og kan mye om menneskers forutsetninger for handlinger og atferd. Jeg anser meg selv som svært mentalt sterk. Jeg er rimelig trygg på at barn trenger konsekvenser – de oppdrar seg faktisk ikke selv bare av å se på oss voksne – og samtidig at det kan være lurt å fremsette dem på en taktisk og pedagogisk måte så de faktisk fremstår som naturlige for den lille. Naturlig = logisk = lettere å forstå. Enig. Men hvor stor del av tiden skal vi være gjennomført taktiske, «chill» og ha alle ord velveid og tilrettelagt? Er alt ødelagt når vi feiler?

LES OGSÅ: SV vil øke bemanningen i alle barnehager

Vi er ikke chill bestandig

Selvfølgelig ikke, sånn er det ikke med noe her i livet, men brannfakkelen min går som følger: Kan vi trekke frem i lyset hvor viktig det er for barna våre at vi viser alle våre følelser, at vi ikke er chill hele tida som superpedagogene er (som jo betyr at de er fantastiske i det som er deres jobb og virke!) og at man får som man sår, sånn i livet generelt? Kan vi la det å reparere og si unnskyld på riktig måte være likestilt med å si det korrekte i utgangspunktet, og ikke en nest beste-løsning med bismak i munnen og akkompagnert med nok et tjukt lag dårlig samvittighet?

LES OGSÅ: SVs 10 millioner til barnehagene er dessverre ikke nok

Det med konsekvenser er jo innmari greit å ha med seg ut i livet, mener jeg. Vi skal møte barn og vise dem at deres følelser betyr noe og er ekte, og også lære dem at samfunnet består av straff og konsekvenser. Når jeg sier alt det som er så feil, så mener jeg jo indirekte å lære mine tre små som jeg ønsker det beste i denne verden at man kaster ikke mat, at man må komme tidsnok til skole og jobb og at man må arbeide for å få råd til det man vil kjøpe seg (selv nødvendigheter som mat og strømregning koster penger, skal vite). Livet!

LES OGSÅ: SV vil ha rekordsatsing på barnehager, Mærøe

PS! Jeg er fullt klar over at man kan ta et steg tilbake og velge hvem man tar input fra, både i det ekte livet og på internettet. Og at hvis oppdragelse hadde hatt en fasit, så hadde unger kommet med bruksanvisning.