Det var en gang en mulighet …

ALTERNATIVET: Som i et drømmesyn vises et utsnitt av Kaldnes slik det kunne ha vært med en småskalert bebyggelse. Sammen med «gamlebyen» på motsatt side, skapes et historieorientert, enhetlig og inviterende miljø rundt kanalløpet. Bildet under, er Kaldnes slik det fremstår i dag.

ALTERNATIVET: Som i et drømmesyn vises et utsnitt av Kaldnes slik det kunne ha vært med en småskalert bebyggelse. Sammen med «gamlebyen» på motsatt side, skapes et historieorientert, enhetlig og inviterende miljø rundt kanalløpet. Bildet under, er Kaldnes slik det fremstår i dag. Foto:

Av

Heller ikke byer oppstår og utvikler seg tilfeldig.

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.De første byer ble ikke anlagt, men grodde fram på steder der naturforholdene var spesielt velegnet for handel, bosetting og forsvar. Tønsberg var et slikt utvalgt sted. På sletten syd for berget, innerst i den lune Tønsbergfjorden, med sine gode havneforhold, lå forholdene ypperlig til rette for utviklingen av en sjøhandelsplass. Og oppe på berget kunne festningsanlegg gi trygghet mot overfall av ufredsfolk både til lands og til vanns. Perfekt!

Tønsberg hevder å ha landets lengste byhistorie å vise til, men dessverre har forvaltningen og formidlingen av dette unike ved vår by ikke vært veldig styrende for byutviklingen. Med fremveksten av en drabantbypreget blokkbebyggelse i kanalsonen er Tønsberg i stedet i ferd med å bli dusinvare, en ansiktsløs by uten særpreg og tidsdybde – lik så mange andre byer i vår tid.

Heller ikke dette er tilfeldig, det er en villet utvikling. For alt som skal bygges og reguleres, skal godkjennes av det politiske flertall i kommunen. I 23 av de siste 25 årene fram til 2019 er det Høyre og Frp som har styrt byen. Det er altså på deres vakt, som det heter, vi har fått den massive utbyggingen på Ørsnes og langs Kanalens vestside, pluss kulturhotellet og blokka på Herholdt-tomta.

Et gedigent mageplask

Med «Signaturen» som fyrtårn ledes vi mot en forståelse av hva dette dreier seg om. Med «tårnet» som det ultimate arkitektoniske symbol for dominans og styrke, ser vi den småvokste, men ambisiøse regionhovedstaden som tøffer seg. Men som byutvikling på stedets premisser, ender det med et gedigent mageplask.

For bortsett fra de arkitektonisk/estetiske innvendinger man måtte ha til enkeltbygninger, er det mest kritikkverdige ved utbyggingsprosjektene deres skremmende mangel på ydmykhet og innordning under den sammenhengen de står i: De er ikke på talefot med byens historie eller med «gamlebyen» på østsiden av Kanalen, de snakker til og ikke med menneskene som bor her, og de skaper disharmoniske kontraster til det nærmiljøet de er en del av. Sist overtydelig demonstrert i Havegaten-utbyggingen på Kaldnes, der 22 fortvilte naboers protester glatt ble satt til side til fordel for en påtrengende og totalt mistilpasset blokkbebyggelse midt i deres bo- og livsmiljø.

Den mest nærliggende forklaring på miseren er at det gjennom årene har oppstått en form for rolleblanding der utbyggere på den ene side og politikere på høyresiden på den annen, har funnet hverandre i en uhellig allianse der mektige utbyggere har møtt mer velvilje enn motmakt når store byggeprosjekter skulle realiseres. Ord som «investorvelde», «nettverksnepotisme» og «frislepp», har vært brukt som merkelapper på dette regimet. Det er, uansett, vanskelig å fri seg fra et inntrykk av at det for utbyggerne har vært en rabattert reise gjennom systemet i de mange årene under Høyre/Frp-styre. I så fall kan man snakke om en byutvikling på blå resept.

Ikke bra for mennesker

1970-tallets kommunale initiativ som reddet Brygga fra å bli parkeringsplass, viser at visjonær bypolitikk i kommunal regi er en mulighet. Men når sterke politiske krefter går i kringvern for alt som kan bidra til økonomisk vekst, retten til å disponere egen eiendom helt som man ønsker, stor frihet for det private initiativ og fortsatt oppumping av byens innbyggertall, kan det fort gå galt når svaret er samfunnsnytte og vern av fellesgoder. For verdiskapere (les folk i privat sektor) av alle slag skal vite at de alltid har Høyre og Frp i ryggen. Partiene vil derfor ikke ha det sittende på seg at de ikke har utbyggernes ve og vel for øye når de velger sine standpunkter og prioriteringer – og videre teppelegging av Kanalens bredder med nybygg er, uansett, verdiskapning god som noen. Til slike folk og partier er det nødvendig å si ifra om følgende: Ikke alt som er godt for økonomien, er godt for menneskene! Denne sentensen bør henges opp på godt synlig plass på visse partikontorer.

Hva er så godt for menneskene? På by- og stedsutviklingsområdet viser forskning at:

■ Trygge og innbydende omgivelser, en bebyggelse som er i menneskelig skala og som oppleves som harmonisk og vakker gir økt trivsel. Det dreier seg ikke om «smak og behag», slik arkitekter påstår, men om dyptliggende menneskelige behov. Folk søker og trives i historiske bymiljøer når de kommer til et nytt sted.

■ Det er et folkehelseproblem at befolkningen på stedet overkjøres og opplever at de ikke har noe de skal ha sagt over sitt eget nærmiljø. Det krenker deres rett til å ha et sted å kalle sitt eget.

En effektiv metode for medvirkning og medbestemmelse er plansmier, workshops av 3–5 dagers varighet der alle relevante aktører kan delta i utfor­mingen av utviklingsplanene.

■ God tilgang til naturressursen sjø og vann, både reelt og visuelt, betyr mye for menneskers livsglede. Det er stressreduserende å gå der man kan se sjøen. Et stort forskningsprosjekt kalt Blue Health undersøkte 20.000 mennesker i 18 land, og sammenhengen mellom sted og lykke. Konklusjonen er klar: Vi er definitivt lykkeligst ved havet.

Se for deg at blokkene var borte

I tilknytning til siste punkt er det med stor glede jeg i skrivende stund ser at kommunen nå igjen tar et visjonært byutviklingsgrep. Anbudskonkurransen med den lovende tittelen «Kanalen som byrom». Målsettingen er å «skape en blågrønn lunge» langs sjøfronten. Dette åpner et mulighetsvindu som kan tilføre oksygen til tenkningen om utnyttelsen av det som er igjen av ubebygd bygrunn langs sjøfronten.

Umiddelbart tenker jeg at for å realisere de gode ambisjoner må alle planer om bygging i Kanal-sonen foreløpig stoppes under henvisning til prosjektet.

Og kanskje kan det være en idé i denne sammenheng å definere hele, eller deler av havneområdet, som et kulturminne, slik som Slottsfjellet, gitt begges nøkkelrolle i byens opphavsfortelling?

Ellers er det bare å takke kommunen for initiativet, gratulere og ønske lykke til!

Stans så opp et øyeblikk! Bruk fantasien og se for deg, som i et drømmesyn, at alle blokkene på Kaldnes var borte, og at området er fylt med lave bo- og næringsbygg. Langs Kanalen er gavlene vendt mot sjøen, slik at det danner seg et helhetlig Kanal-miljø sammen med bebyggelsen på Brygga. På området drives diverse næringsvirksomhet, og der, på den gamle verftstomta, ligger et senter og et museum for båtbygging gjennom tidene, fra vikingtiden til Kaldnes ble nedlagt i 1984. Endelig ble Tønsbergs historie også som båtbyggerby dokumentert! Tid for å våkne og ta inn virkeligheten – en blokkby som i generasjoner vil sette sitt usjarmerende preg på by og havn. Men det var en gang en mulighet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken