Gå til sidens hovedinnhold

Det var noe annet vi skulle sett. Kunsten å jamre seg over det vi ikke så, istedenfor å gledes over det vi fikk se. 

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er mye som er bra. Det er alltid noe å gledes over. Corona-epidemien bølger videre i ujevn rytme. Erna og co. tok grep. Vær glad det hun som er statsminister og ikke meg. Nå har det selvsagt ikke vært på tale om at det skulle ha vært meg. Valget mitt hadde vært noe annet – Sannsynligvis ikke særlig godt.

Det er så lett å vite best i situasjoner man slipper å ta konsekvensene, rett å slett bare kritisere. Sommerbilene har rullet igjennom landskapet i seks uker. Til glede for mange, alltid alle, så å si uten unntak, bortsett fra når den gule bilen gjestet eget fylke. Samme visa hele veien. Det var noe annet vi skulle sett. Kunsten å jamre seg over det vi ikke så, istedenfor å gledes over det vi fikk se.

LES OGSÅ (+): Øivind trodde ikke sine egne øyne i går kveld: – Det endte i en gedigen skuffelse

Siste stopp var Kongsvinger festning uten å se festningen. Genialt. Ikke at festningen ble droppet, men at mennesker ble prioritert. Vi vet at landet vårt er storslått, spekket med severdigheter. Stoff som er lett å lete opp på nettet, med gode hjemmesider, eller en reise verdt for å ta severdigheter i nærmere øyesyn selv. Uansett, hva fikk vi disse ukene? Det var så deilig å slippe en «kjendis» her og en annen der. Slippe et opplysningsprosjekt av et program. I stedet fikk vi ukjente møter, avstikkere, store naturbilder og små detaljer. Møte med mennesker som er det vi ofte betegner som «vanlige».

Vanlige som oss selv og lette å relatere seg til. Og vanlige mennesker med uvanlige hverdager, yrker eller hobbyer. Så fikk vi altså Sommerbilen, i sin litt uredigerte framferd en utrolig sjarm. Det deilige uforutsigbare med stopp, flagging og mennesker, steder vi kjenner, men sider vi ikke alltid er så observante på. Rammet inn i det som er vår stolthet: dette vakre landet.

Hører jeg utseende ikke har noe å si? Det er derfor turister bokstavelig talt står på venteliste for å ta dette vakre landet i øyesyn. Selv dårlig vær demper ikke friskheten, tvert imot er det årsaken til energien og kraften i landet. Takk for turen. Det ble sporadisk jeg hang med –som meningen sikkert er. Det gikk fint å gå ut og inn av programmet.

LES OGSÅ: Finn om den nye hagen: – Det er alltid noe eget med det som er underveis, fremdrift, feilskjær, opptur, nedtur

Jeg har stått i mitt mai, juni, juli og nå august er viet hagen og arbeidet der. Det har blitt så vellykket at gjerde er påkrevet. Det var i overkant optimistisk å tro at dette kunne gå upåaktet hen. Gjerde blir ikke et panser, bare et skille så det private markeres på en høflig måte. Hage kombinert med meg har sine sider. Det ligger faktisk på mine skuldre, jeg har null å klage over. TV har konsekvenser.

Jeg må selv sette grenser og innrette meg slik at jeg ikke føler meg plaget. Det sier sitt når naboene gleder seg til å få opp et gjerde. Jeg forstår komplimenter av fotograferingen. Og tar konsekvensene. Sverdet er tveegget. Hvis det er noe som er imponerende ved prosjektet så er det tiden ... Tre måneder og på god vei til det som skal bli en helhet.

Hage er jo et livslangt prosjekt, og jeg vil jobbe på med videre utvikling. Hage er terapi for meg. Jeg får mer krefter en jeg yter. Dessuten gir det naturmuskler! Bæring av vann, lemping av jord og stein, rensing av busker og blomster. Gjødsling. Også det et tveegget sverd, ugress blir også gjødslet. Det synes. Det må tas – så enkelt er det.

Jeg går på med krum hals, jeg trenger ikke skrittteller. Jeg vet jeg går mine ti tusen daglig, minst. Åpen hage nå og da når det passer. Det er krevende business. I tillegg små event. Pensjonisttilværelsen er krevende. Det er mye å stå i. Hvordan fungerte det med full jobb i mitt liv, er nå en gåte. Ferierte gjorde jeg også. I tillegg. Langweekend fra tid til annen. Godt jeg kan konsentrere meg om hagen. Det er det jeg overkommer nå.

Ikke la dette komme ut, men november, desember, januar, februar og deler av mars gir tiltrengt ro. Det er alltid noe å glede seg over.

Kommentarer til denne saken