Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg er selv utdannet sykepleier med videreutdanning innen administrasjon og ledelse. Jeg har vært seksjonsleder og ansatt ved sykehuset i en årrekke. De siste to årene har jeg selv vært syk – og pasient.
Det holder ikke at HR-direktøren sier at det er «leit at ansatte slutter på grunn av krevende situasjoner». Det Camilla beskriver er ikke noen nyoppstått situasjon. Pandemi, flytting og omorganisering har nok ikke gjort de siste to årene enklere, men dette startet ikke for to år siden.
Det har vært en systematisk nedskjæring av budsjettene i flere år. Fra år til år erfarte jeg som leder å måtte forholde meg til mindre og mindre å rutte med. Dette gikk direkte ut over hvor mange sykepleiere og helsefagarbeidere jeg kunne ha i arbeid. Vi skulle ikke ha noen form for buffer. Ingen hender som kunne bidra til å dekke behov ved akutt sykdom og annet fravær. Det ble for kostbart, ifølge ledelsen.
Sykehuset har i perioder for mange pasienter (overbelegg) og samtidig stadig sykere pasienter som trenger tett oppfølging. Manglet jeg ansatte til en vakt, ble resultatet at andre ansatte ofte måtte stille opp. Vikarer var ikke til å oppdrive. Dette var ikke heller den billigste måten å drive på. Det ble kostbart for seksjonen, både i form av penger og ikke minst slitasje på ansatte som strakte seg for langt.
Å behandle pasienter er den viktigste oppgaven ved et sykehus. Likevel oppfatter jeg toppledelsen som uinteresserte i hva som rører seg blant ansatte som skal ivareta denne oppgaven. Toppledelsen er ikke tett på pasientoppfølgingen. De har andre oppgaver som også er viktige. Men de er nødt til å klare å koble seg på hvordan ansatte har det, og hva som skjer i korridorene på sykehuset. Blir det for stor avstand, er det enkelt å distansere seg. Det kan vi merke.
LES OGSÅ: Nå vokser helsekøen igjen: – Vi er ikke på bedringens vei
Systematisk oversett
HR-direktøren ved sykehuset sier at ambisjonen er et godt arbeidsmiljø, godt fordelt arbeidsbelastning og tilstrekkelig kompetanse. Hvordan blir godt fordelt arbeidsbelastning kommunisert og vurdert? Hva er tilstrekkelig kompetanse? Hva skjer når de som slutter er de med best kompetanse? Hvordan står det til med fagmiljøene når disse smuldrer opp, fordi folk ikke orker å stå i yrket?
HR-direktøren sier at det ikke føres statistikk over hvorfor folk slutter, og legger ansvaret for «begrunnelsen» på nærmeste leder. Hvorfor fører ikke sykehuset statistikk på hvorfor folk forlater yrket og jobben sin? Hvordan kan de si noe sikkert når de lar dette være mørketall?
LES OGSÅ: TB avslørte bekymring for pasientsikkerheten på akutten. Nå går to av toppsjefene av
Jeg lurer på hvordan sykehusets systematiske måte å overse dette på kan forklares og forsvares av HR-direktøren og toppledelsen. Og om konsekvensene vi nå ser kommer til å gjøre at de faktisk blir villige til å møte den konstruktive kritikken de har fått fra så mange av sine ansatte, og om de klarer å si «dette ble feil».
Jeg skulle så inderlig ønske meg litt mer interesse og nysgjerrighet. Ikke minst bitte litt økt evne til å lytte og ta inn over seg en opplevd virkelighet. Det ville være viktig for så mange ved Sykehuset i Vestfold.
Som det uttrykkes i artikkelen, er det et håp om at lyset skal gå på i toppetasjen. Dette er ikke sutring fra ansattes hold. Det er ramme alvor!