Forandring fryder og nå fryder jeg meg. Det er så deilig å være på plass i Åsgårdstrand igjen. Vi har flyttet for sesongen. Selv om jeg har vært innom her i vinter, er det noe helt annet å sove her. Eller å våkne her. Det er det som er tingen.

Å våkne før dagen står opp, koke en kopp kaffe og gå rundt i hagen for å se hva som har skjedd i løpet av natten. Hagen endrer seg fra dag til dag. Snøklokker og krokus står fint nå. Tulipanene jeg har plantet i potter er godt i gang. De har overvintret i det kalde drivhuset jeg kun fyrer opp for gjester. Der bor tulipanene alene vinterstid nå.

Jeg er forbi palmer og oliven. Visst er det fint, men fyringsutgiftene blir fort 25–30000 kroner. Jeg har sluttet med spedbarnspleie der. Jeg sår aldri noe før de klarer seg med solvarmen. Der er jeg nå. Forandring fryder.

Snøen dryppvanner hagen

Den siste irriterende snøen har satt fart i hagens mange vekster. Nå vanner nedsmeltingen bed og plen sakte, men sikkert. Hardt og massivt regn har det så travelt med å komme ned. Ofte går det rett igjennom knusktørr jord, og da monner det ikke. Nedsmeltingen bruker tid og gir bed og plen en dedikert og nyttig vanning. Perfekt ordning. Dryppvanningen hermer naturen og slik gjør vannet nytte i mye større grad. Mindre er ofte mer.

Jeg har ikke gjort så mye ute ennå. Høstonna er vårens mor og gjort er gjort. Nå begynner vedlikeholdet. Det er jo en sammenhengende fest fra første til siste ugress. Ta tak i ugresset hver dag, pass på å kompostere eller kjør det vekk før det begynner å frø seg, som er selve livet for disse plantene. Har du åpne jordflekker i hagen, er det fritt fram. Plant noe fint som dekker til – for det er enten ugress eller noe fint selvsådd. Orker du ikke å så selv, må du plante. Du vil jo ikke at jeg skal henge over gjerdet og rope «Late beist!» (Selvsagt gjør jeg ikke det.)

Ikke la deg hindre. Hagearbeid er noe man lærer seg trinn for trinn. Ikke tenk tanken – jeg roper ikke. Selv ante jeg ikke at dette skulle bli min store lidenskap, men sånn har det blitt. Det lever jeg godt med.

Fest med standard

Påsken er gjennomlevet. Den er min favoritt. Noen ganger får jeg ånden over meg, og da er det bare å sette i gang. Vi er jo gamlinger, så alt må være praktisk. Hjemme-Knut har en annen standard enn meg. I år var det min standard vi gikk for, og det kan bli ganske gøyalt. Vi dekker lett til 14, så da ber vi 15. Det er smart å komme skjevt ut fra start. Det gikk selvsagt bra. Arno og Vegard leverte super mat til 15. Rikelig og så godt. Jeg var sent ute med bordplasseringen. Det er ingen viktig ting. Jeg somlet og ble ikke ferdig. Hvor galt kan det gå? Jeg vet at hyggelige mennesker får det hyggelig – og hvor galt kan det gå?

Da gjestene kom, var vi 17. Det gikk fint det også. Vi fant plass i stua. Der ser vi hvor viktig det er å invitere de rette. Folk går til og fra og kaffen tok vi i stua. Med fine gjester gikk det bra. Jeg anbefaler egentlig Hjemme-Knuts standard. Det hadde vært litt lettere. Men så galt gikk det ikke. Jeg får ta det på kappen for erfaring og se om det mulig å unngå fadeser med min standard. Jeg tviler, men holder på håpet.

Dette ble en hjemmesitterfest, så jeg ba litt tilfeldig. Det er dømt til å bli bra. Litt deilig med de gamle og litt forfriskende med de nye. Dette er ikke Tønsbergstandard! Du kan likestille denne sammenkomsten med en begravelse. Det er absolutt ikke et gjengjeldelses-selskap. Null forpliktelser. Har du lyst, kan du komme uten forpliktelser.

Grøftekanten er fritt villt

Disse fine fridagene som påsken er, er jo perfekt for overnattingsbesøk. Barn og barnebarn er jo en fest. Det er som å være sammen med seg selv. Det er en god ting å speile seg i sine med tette mellomrom. Jeg ser trekk som går igjen – på godt og på godt. Det å like seg selv hjelper alltid.

Været er jo upåklagelig, så jeg tenker på å rydde vekk vinteren. Våren kommer av seg selv. Jeg har småtrimmet og tatt inn kvister i stua en stund. Du verden for et eventyr det er å ta våren inn i stua. Forsytia er et barndomsminne. Kirsebær og moreller er dagligdags luksus. Min sorte magnolia er overdrevet vakker og jeg unner meg en kvist år om annet. Har du ikke hage, så har du hage rundt deg. Skogsbunn og grøftekant har mye å by på. Du trenger en sekatør og tillatelse, men akkurat grøftekanten betrakter jeg som fritt vilt.

Når du først er på skogtur er det å lov å bøye seg ned for å nyte skogen hvite vårbunn. Hvitveis er min absolutte favoritt. Store og mange buketter. Med et snøre og en bærepose, har jeg fort plukket et knippe buketter på en time eller to.

Nei, nå har du lest lenge nok. Kom deg ut! Hvitveisen venter.

Hilsen Finn