Når vernemyndighetene opptrer bevaringsfiendtlig, forsvinner historien og det autentiske vi alle er stå stolte av.

Jeg har vokst opp i en anstrengt etterkrigsøkonomi. Det var den gang fattigdom som preget beboerne i Nordbyens nedre del. Tønsberg kommune eide en rekke eiendommer i bydelen. Det gikk så som så med kommunens vedlikehold, som var svært mangelfullt.

Solgt, solgt, solgt

På begynnelsen av 70-tallet ble det i kommunen besluttet å avvikle eierinteressene. Hus etter hus ble solgt til gunstige betingelser. Det var mange yngre håndverkere som tok sin plass på eiersiden. Det ga en ønskelig ny giv for bydelen som på mange måter lå «brakk.»

Men selv om prisene var gunstige, ble salgene belagt med strenge kostbare tinglyste klausuler. Kommunen stilte krav om forsvarlig fremtidig vedlikehold. Hvis vedlikeholdet uteble, ville kommunen benytte sin rett til å kjøpe eiendommen tilbake.

Det ble også stilt krav til tidsmessig sanitæranlegg, vinduer, utvendig kledning, takstein, utvendig farge med mer.

Historiske detaljer

En av de mest falleferdige husene overtok Bjørn Hogsnes med familie i 1972 for 10.000 kroner. Hogsnes var en særdeles dyktig byggmester med mer sans for historiske detaljer enn hva som var vanlig på den tiden.

Og nå kommer jeg til poenget.

Hogsnes etterlevde klausulen om at huset skulle bevares eksteriørmessig utvendig. Ingen ting skulle endres. Fasaden mot gårdsplass og gate skulle bevares. Nordbyens nåværende utseende skulle sikres. Pålegget var tinglyst og Hogsnes etterlevde kravet.

Men dette kommunale fremtidige bevaringsønske for hele Nordbyen, denne tinglyste bevaringsheftelsen, gir dagens politikere blaffen i. Motto syntes å være, bare det ligner på noe gammelt, så kan utbygger stå på og endre til hva han vil.

Historieløse

Dagens politikere fremstår historieløse og uten interesse for kjøreregler gitt gjennom kommuneplan eller heftelser. Det kom fram i Utvalg for plan og bygg den 26. juni i år.

Saken gjaldt et påbygg og fasadeendring. Riktignok åpnet Frank Pedersen (H) med å karakterisere Nordbyen som en av de fineste gamle bebyggelsene vi har i Tønsberg. Og at det miljøet er viktig å ta vare på.

Lisbeth Johansen (Ap) fulgte opp med uttalelsen om at Nordbyen er et område vi skal være veldig varsomme med. For meg som er i overkant opptatt av Nordbyens bevaring og fremtid, er dette god musikk for mine ører.

Tenk, begge rivaliserende fløyer fremstår samstemt i sin bevaringsforståelse. Bedre kan det ikke fremstå.

Hvordan kan det være mulig?

Men så er det dette med teori og praksis.

Her er det et gap mellom mål og atferd. Så fort politikerne har sagt noen oppløftende ord om bevaring, så er det lett å snu ryggen til. Når en utbygger ønsker å endre det verneverdige huset sitt eksteriør mot gate og gårdsplass, til det ugjenkjennelige, applauderer forunderlig nok et samlet kommunalt utvalg.

Jeg stiller meg spørsmålet: Hvordan kan det være mulig?

Politikerne i gamle dager var forutseende og sikret bevaring gjennom tinglysning. Det ga kravet om bevaring ekstra tyngde. Det var en forventet fremtidig bevaring og etterlevelse, langt inn i evigheten.

Fasadebevaring i Nordbyen er også sikret gjennom Kommunedelplanen. Likevel, dagens politikere synes ikke å ha noen interesse for kjørereglene og i stedet jubler de over nyskapningen i Nordbyen.

Det gjør meg trist. Jeg skulle ønsket meg noe annet. Dette plager meg. Det tar nattesøvnen min.