Så enkelt kan det stilles. Det spørsmålet som kan redde liv. Det er likevel et spørsmål som nok er vanskelig for de fleste av oss å stille. Det er vanskelig å se en venn, en bekjent, eller en kollega som vi bekymrer oss for inn i øynene og spørre dem om de har det så vanskelig nå, at de tenker på å avslutte livet. Men det kan redde liv – det har vi i Kirkens SOS mye erfaring med.

Denne uken har Folkehelseinstituttet fått klargjort dødsårsaksstatistikken for 2018. Den viser at 674 mennesker døde som følge av selvmord. Det er 79 flere enn i 2017, og økningen er størst blant menn.

Vestfold har i mange år ligget høyt på selvmordsstatistikken, og 2018 er dessverre ikke noe unntak.. Gjennomsnittsraten (antall per 100.000) i Norge er 12,9, men i Vestfold er raten på hele 15,8.

LES OGSÅ: Vi kan ikke akseptere at så mange velger å ta selvmord

Må bli flinkere til å spørre

Disse tallene ryster nok ikke bare oss som jobber med selvmordsforebygging, men hele Norges befolkning. Det er altfor mange. Og de første spørsmålene som dukker opp, er: hva kan vi gjøre, som samfunn eller enkeltpersoner, for å gjøre noe med denne forferdelige statistikken?

Da Lars Mehlum fra Nasjonalt Senter for Selvmordsforskning og -forebygging fikk dette spørsmålet på Norgesglasset denne uken, trakk han frem akkurat det med at vi må bli flinkere til å spørre rett ut. Om du ser at noen rundt deg sliter, eller vet at noen har opplevd noe tungt, oppfordrer han til å spørre om de har selvmordstanker, og ikke gi deg før du føler deg trygg på at du vet hva som er på ferde.

LES OGSÅ: – Bedre å ha mobiltelefonen og snakke med noen der, enn å se ensom ut i friminuttene

Mange har kanskje hørt, eller tenkt, at det å spørre noen om selvmordstanker kan sette denne ideen i hodet deres, og dermed dytte dem i en negativ retning i stedet for å hjelpe. Men dette kan forskning fastslå at ikke stemmer, ifølge Mehlum.
Han sier vi må se hverandre, gå rett på sak, og stille de vanskelige spørsmålene – fordi de vanskelige spørsmålene kan være livreddende.

LES OGSÅ: Gir 250.000 kroner til sorgstøtte for ungdom: – Mange unge sier ikke fra

Kan føles som en lettelse

Og det samme har vi, som krisetjeneste, erfart i snart 50 år. Vi besvarer oppimot 200.000 henvendelser i året, og mange av dem som ringer oss har selvmordstanker. De tar kontakt med oss fordi vi lytter og bryr oss, og vi spør, rett ut, om de har tenkt på å ta livet sitt. Noen ganger er svaret «nei, det tenker jeg egentlig ikke på. Så ille er det ikke». Da kan den frivillige på vakt vurdere å spørre videre eller la samtalen handle om noe annet. Uansett vet innringeren eller innskriveren at det er mulig å snakke om selvmordstanker, skulle de føle behov for det.

Andre ganger er svaret «ja, det tenker jeg på». For mange er det første gangen de får sette ord på disse tankene. Og vår erfaring er at det for de aller fleste føles det som en lettelse å bli spurt. Det er som om noen åpner en dør, og slipper litt lys inn i mørket deres. Åpner for at de aller mørkeste, og kanskje skamfulle tankene, kan snakkes om, trygt, og åpent. For noen er det nok å få sagt det til oss, mens andre får mot til å også snakke med familien, en venn eller noen andre de stoler på, eller søke helsehjelp.

LES OGSÅ: Stopp mobbingen og skjerp dere, foreldre !

Så, ja – det er et vanskelig spørsmål å stille – men det kan bety så uendelig mye. Og når de negative konsekvensene er så å si ikke-eksisterende, og en positiv konsekvens potensielt kan være livreddende – da er det kanskje verdt å spørre likevel?

Ønsker du å bli frivillig? Kirkens SOS i Tunsberg starter nytt kurs i januar. Se mer på www.kirkens-sos.no