I dag har mange en oppfatning av at alle personlige vansker handler om innstilling. Dersom du bryr deg om barn, pasienter, klienter etter arbeidstid, er det ditt personlige problem, ikke et samfunnsproblem. Dersom du opplever at mennesker i ditt nærmiljø har vansker, må du ikke engasjere deg. Det kan være belastende for deg selv. Ikke tenk på det du opplever som urettferdig eller feil prioriteringer, da skaper du bare vansker for deg selv.

Hvis du er enslig forsørger og tjener 300.000, er det innstillingen din da, som er problemet, i forhold til et par som tjener det dobbelte? Dersom du er alene med barn, uten noen å dele oppgaver med eller er uten nettverk, er det innstillingen din det er noe galt med? Om du blir syk eller uføretrygdet, er det fordi du ikke tenker positivt nok? Er det å bry seg med urettferdighet i samfunnet en byrde du må unngå?

Å unngå å se urettferdighet og sammenhenger mellom samfunnsutvikling og gruppers og enkeltmenneskers liv er blitt et ideal og et resultat av positiv tenkning som løsning på enkeltpersoners vansker. Hva fører det til for personer og samfunn? Skam og skyldfølelse for de som sliter, egoisme og ansvarsfraskrivelse for andre. Dette er en trist utvikling.