Gå til sidens hovedinnhold

Dreier det seg om en trussel?

Artikkelen er over 2 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tønsbergs Blad bringer 3. september nyheten om at tre medlemmer av Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) er dømt for brudd på straffeloven § 185. Natt til 9. april i fjor hengte de tre opp hakekorsflagg og bannere med påskriften «Vi er tilbake!» flere steder i Kristiansand. Et av stedene var Arkivet – bygningen som huset Gestapos hovedkvarter på Sørlandet, hvor det foregikk tortur og drap.

«Retten er av den oppfatning at de tiltaltes bruk av hakekorset, sammen med banner med teksten «Vi er tilbake!», i denne konteksten, uten tvil er å regne som en hatefull ytring», står det i dommen. Retten var altså ikke i tvil om DNM-medlemmenes ytring er «hatefull». Denne kategoriske uttalelsen er besynderlig, siden selve begrepet «hat» er notorisk vanskelig å definere – akkurat som andre sentrale begreper i § 185 som «forhånelse» og «ringeakt». En slik uttalelse signaliserer manglende innsikt i hvor kompliserte tolkninger slik lovanvendelse medfører.

I dommen heter det: «Bruken (av hakekorset) og konteksten kan reise spørsmål om handlingene i en viss forstand innebærer en trussel – i alle fall kan handlingene oppfattes som truende». Retten fastslår med andre ord at DNM-medlemmenes ytring er «truende», men er usikker på om det handler om en «trussel». Denne vurderingen er merkverdig. En ytring som strafferettslig klassifiseres som truende, må da samtidig vurderes som en trussel? Dersom dommerne var kommet fram til at DNM-medlemmenes ytring måtte forstås som en veritabel trussel, kunne de ha anvendt § 263 som gjelder trusler – en straffebestemmelse som er langt tydeligere formulert enn § 185. Men henviser også sistnevnte paragraf til «det å true». Hvordan bør egentlig denne formuleringen forstås? Skal § 185 kunne ramme ytringer som er truende uten å være trusler? Jeg er neppe alene om å være forvirret på dette punktet.

DNM hevder å forfekte «nasjonalsosialisme», hvilket forklarer meningsinnholdet i ytringene (inkludert bruk av hakekorset). I dommen står det: «Å fremme en nazistisk og rasefundert ideologi natt til 9. april 2018 på et sted hvor mennesker ble utsatt for vold og tortur under 2. verdenskrig på den måten som de tiltalte her har gjort, kan ikke vernes av ytringsfriheten, og er uten tvil ikke nødvendig i et demokratisk samfunn.» DNMs politiske markering vil nok de fleste oppfatte som direkte usmakelig, men hvorfor kan den ikke vernes av loven? Påstanden er ubegrunnet – og prinsipielt helt uholdbar. Og skal dommere bestemme hva som er «nødvendig i et demokratisk samfunn» å ytre? Skal dommere fungere som overdommere i det demokratiske ordskiftet?

DNM-medlemmene er dømt for overtredelse av § 185 – en straffebestemmelse som er dypt problematisk, ikke minst grunnet sin usedvanlig uklare ordlyd. Det hadde vært interessant om retten heller hadde tatt stilling til om de tre aktivistenes ytringer samlet sett utgjør et brudd på § 263, altså om de bør betraktes som en trussel. Hvorfor ble i så fall ikke denne trusselparagrafen anvendt?

Kommentarer til denne saken